Vi teaterkritikere er heldige. Enn så lenge har vi muligheten til å se teater andre steder enn i hovedstaden. Jeg sier «enn så lenge» for teaterkritikernes reiser – både til inn- og utland – er det første kulturredaktørene anvender sparekniven på. De klarer alltid å spa opp penger nok til at en musikkmedarbeider kan være til stede på en kjent popartists pressekonferanse i London eller New York, og sende hjem et såkalt «eksklusivt» intervju etterpå. Men allerede i dag har de ytterst sjelden råd til å la en kritiker dra til Førde, Mo i Rana, Kristiansand, Molde eller Hamar – hvis da ikke et regionteater kan skilte med superkjendiser som Jo Nesbø (90-metersbakken) eller Ane Dahl Torp. Man bør helst ikke være teaterentusiast i NRK: Prosjektleder Turid Grønlund ser ut til å ha glemt at Kulturnytt, i likhet med P2s øvrige tilbud, henvender seg til de spesielt interesserte. Slik hun ser det, går det en grense ved teater: Det er for sært til og med for P2s sære lyttere. Hun har derfor nedlagt totalforbud mot teateranmeldelser i Kulturnytt, det eneste NRK-programmet som en gang brakte slikt stoff. Men fremdeles mener kulturredaktørene i Aftenposten, Dagbladet og VG at det er deres sure plikt å holde lesere løpende orientert om det som skjer på teaterfronten i fem av Norges største byer – Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø. Jeg er så heldig at jeg tilhører de anmeldere som har anledning til å farte rundt, og tirsdag kveld så jeg en stort anlagt og flott musikalversjon av An-Magritt på Trøndelag Teaters Hovedscene. Vesle Ingrid Bergstrøm spiller Johan Falkbergets tøffe heltinne fra gruvesamfunnet på Røros under Christian Quart med stor innlevelse, en fantastisk utstråling – på kav trøndersk. Storparten av ensemblet uttrykker seg også på innbarket sørtrøndsk – tilnærmet ekte rørosdialekt går jeg ut fra, ettersom flere trondheimere i pausen ga uttrykk for at det slett ikke var alle replikkene de fikk med seg. Men eventuelle språkproblemer la ingen demper på publikums begeistring. Jeg tror heller at trønderdialekten bidrar til entusiasmen – den understreker at Trøndelag Teater er deres. I programmet undrer teatersjef Catrine Telle seg – med rette – over at dette musikkspillet fra 1988, en av de beste, om ikke den beste norske musikalen fra de siste tyve årene, ikke er blitt oppført på andre scener. Det er ekstra merkelig fordi Falkberget ikke er noen typisk heimstad-dikter. Han tilhører hele nasjonen. Med andre ord skulle Det Norske Teatret like selvfølgelig ha satt opp An-Magritt som Bør Børson jr. Men det har ikke skjedd. Kan forklaringen være nettopp lokalgjenkjennelsen som forestillingen vekker hos publikum? Lokaltilknytningen er sterk i Norge. Utover landet er det gjerne den som får folk til teatret. Det vet teatersjefene. Hedmark Teater har for eksempel startet prosjektet «ny innlandsdramatikk» som hittil har resultert i urpremieren «Daga» mens Sogn og Fjordane Teater har som sitt uttalte mål «å ta vare på det vestnorske»: Det har presentert lokale dramatikere som Maria Tryti Vennerød og Ole Johan Grønskag, og planlegger nå stykker om Arve Beheim Karlsens tragiske død, og om et hundre år gammelt justismord. Det var ingen tilfeldighet at Hålogaland Teaters aller første forestilling var braksuksessen «Det e' her æ høre tell», og selv om Ibsen er internasjonal, er det nok ikke mange som føler like sterkt for Peer Gynt som folket i Gudbrandsdalsbygdene.