Det norske folk har to ganger gjennom folkeavstemminger bestemt at Norge ikke skal være medlem av EU. Likevel går altså regjeringen inn for å delta i militære operasjoner i regi av en organisasjon vi ikke er medlem av. Beslutningen er derfor en provokasjon i forhold til demokratiske spilleregler, og et nytt eksempel på at den norske samfunnseliten overhodet ikke har noen strategi for å forsvare Norges forsvars- og sikkerhetsinteresser med utgangspunkt i den geopolitiske situasjonen landet befinner seg. Som begrunnelse for å delta i EUs nye kampgrupper, har forsvarsminister Kristin Krohn Devold lagt vekt på hvor ydmykende det er å sitte på gangen «mens forsvarsministrene i 25 europeiske land drøftet den fremtidige forsvars- og sikkerhetspolitikken i vår del av verden». Å delta i en EU-styrke er også uforenlig med Grunnlovens paragraf 25, der det heter at rikets land og sjømakt ikke må overlates i fremmede makters tjeneste. Arbeiderpartiets utenrikspolitiske leder, Thorbjørn Jagland, har stilt som forutsetning at deltakelsen er forenlig med Grunnloven og at spørsmålet derfor bør utredes av folkerettseksperter. Professor i offentlig rett Eivind Smith har allerede påpekt at dette er styrker som skal settes inn på ti dagers varsel, og at det derfor er ganske usannsynlig at Norge skal kunne ha noen reell vetorett når det gjelder hvor styrkene skal sendes. Professor Ståle Eskeland slår på sin side klart fast at å stille norske tropper til disposisjon for en fremmed makt er grunnlovsstridig. I den grad Norge skal delta i operasjoner i andre land bør det være som et bidrag til FN-styrker, slik det for eksempel skjedde i Libanon. For bare et tiår siden hadde Norge 1300 til 1400 militære i FN-tjeneste i utlandet, nå er det nesten ingen igjen. Denne typen fredsoperasjoner har bred støtte i Norge, det samme har ivaretakelse av våre sikkerhetsinteresser i nærområdene. Å delta i det vestlige imperialistiske korstoget i andre deler av verden, enten det er i regi av USA, Nato, eller EU, savner derimot enhver legitimitet.