Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann, sang vi på søndagsskolen, den gang alle unga ville være Hjallis på skøytebanen. De fleste av oss fikk lenge klare oss med skruskøyter og uten klokke, men rundetidene kunne likevel Hjallis misunne oss på den islagte lekeplassen. Merkelig nok ville ingen være Jesus. Så lett som han gikk på vannet, så hadde han sikkert gått fort på isen også.For noen av oss har navnet Jesus blekna etter hvert som hårmanken har antatt snøens farge, men våre barndoms idrettshelter lyser bare mer og mer i vintermørket. Vi som er i ferd med å bli samfunnets pensjonistbyrde, klamrer oss mer og mer til vårt nostalgiske livbelte, slik alle generasjoner har gjort før oss«Hjallis?», sa fatter'n med overbærenhet i stemmen. «Hva er han mot Oscar Mathisen?» Så tok han oss med til sportsbutikken til Oscar Mathisen på Youngstorget og kjøpte et splitternytt sykkelvidunder med ballongdekk til storebroren min. Den hadde ikke engang Jesus fått låne, sjøl om han hadde garantert broren min evig liv.