«Av og til burde man være litt mer åpne om hva velferden faktisk koster», skriver Øystein Jørgensen fra radikalt økonominettverk i Klassekampen 28. oktober. Argumentet er at offentlig velferd ikke er forenlig med vekst, det er tvert imot «kostbart å overføre ressurser fra én person til en annen». Valget står mellom «en stor kake som ikke deles, eller en litt mindre kake som deles». Derfor må venstresida «innrette politikken slik at kostnadene blir så små som mulig». Det finnes breie erfaringer fra virkeligheten om at Jørgensens teorier ikke stemmer. De nordiske velferdsstatene er de mest opplagte eksemplene. World Economic Forum (WF) plasserte i en fersk undersøkelse alle landene blant de ti mest konkurransedyktige – til tross for at skatter og avgifter er høyere enn i svært mange andre land med dårligere økonomi. I Finland, verdens mest konkurransedyktige land, er den offentlige andelen av BNP over 40 prosent. Liten kake, Jørgensen? Skattelettene til rike har ikke akkurat heller gitt synlig bidrag til større kake i USA, hvor Jørgensens tanker om at offentlig velferd er en utgift har slått ut i sin fulle konsekvens og gitt rekordhøye budsjettunderskudd, høy ledighet og et galopperende underskudd på handelsbalansen. Svakere rettigheter på arbeidsmarkedet har ikke gitt noen synlig effekt i industrien; den amerikanske eksportnæringa sliter kolossalt. USAs tilstand demonstrerer til fulle det tragiske i at kutt i «kostbare» velferdsutgifter ikke er noen magisk kur for større kake. En politikk som kutter i sosial sikkerhet gir ikke bedre økonomisk utvikling. Det skriver professor Peter H. Lindert v(Harvard), som har studert sammenhengene – ikke teoretisk, men empirisk. I boken «Growing Public» viser han at velferdsstaten er en motor og ikke en brems for økonomisk utvikling. Linderts bok er aktuell i forbindelse med de fattigdoms-, pensjons- og arbeiderrettighetsdebattene som går i Norge disse dagene. Dette er eksemplene som venstresida må kjøre fram, ikke teoretisk feilaktig og høyredreid babbel om at valget står mellom «en stor kake som ikke deles, eller en litt mindre kake som deles». Fordommene som Jørgensen bringer til torgs har en såkalt «faglig» begrunnelse, fordi den bygger på en «vitenskap»; faget samfunnsøkonomi. Forutsetningen som ligger i modellene er at offentlig sektor er en kostnad, mens privat sektor er verdiskaping. Teoriens forsvarere – mange av dem på venstresida – sier dette er et apolitisk faktum fordi det er dette man lærer når man studerer samfunnsøkonomi. Men bør en økonomisk teori starte med å forutsette at ting man spleiser på (skole, universiteter, barnehager, helsestell) er utgifter, mens en slapp loff på RIMI er verdiskaping? At helsestell er «utgifter» når tjenesten er offentlig, men verdiskaping når den er privat? At ressursene utvikles mindre effektivt når alle fremfor noen får tilgang til universitetene? En teori som er bygget på høyresidas logikk vil aldri bli et godt redskap for å legitimere venstresidas politikk. En radikal bevegelse kan ikke ha som utgangspunkt en teoretisk forutsetning som sier at Erna Solbergs dypest sett har rett. Oppgaven er derfor ikke å vri høyresidas teori til å tjene venstresidas sak, slik Jørgensen forsøker – den debatten er tapt før Erna rekker å si mindre kake, men å stå stødig på andre, egne og bedre økonomiske teorier for økonomisk utvikling. Jørgensens oppskrift er ikke oppskriften på litt større kake, det er oppskriften på hvordan man mister politisk profil.