Jeg er en ekstrem variant av sånne som har omgjort postmodernismen til «nyliberalismens glidemiddel». Slik en vovet metafor kunne man lese om i Morgenbladet den 15. oktober der Magnus Marsdal og Bendik Wold ble intervjuet for å snakke om «livstilsnytersosialismen». Grunnen til at jeg ble plukket ut til dette vervet ble begrunnet på følgende måte: «Hun begår den utpregede postmodernistiske misforståelsen at opplevelsen av nytelse hos mottageren av et tv-program i seg selv har moralsk valør som godt.» Denne påstand om at bare tilskuerne liker et tv-program, så er programmet kvalitativt godt, må de ha hentet fra andre glidemiddelprodusenter enn meg. Jeg skal ikke mase mer med at jeg aldri ville påstå slike absurditeter, for det kan meget godt hende at jeg har forklart meg dårlig, snakket med mat i munnen eller usammenhengende, snøvlet eller rett og slett skrevet noe jeg ikke kan huske. Det som det kan tenkes at livsstilsnytersosialistene har bitt seg merke i, er at jeg er opptatt av at det i den kommersielle kulturen, populærkulturen også kan finnes kvalitative potensialer vi ville beskrive med honnørord som «motsetningsfulle, komplekse, subversive og med et visst kritisk potensial». Og omvendt at i den såkalte mellomkulturen og høy- eller elitekulturen er det problemløst å finne stereotypier, konvensjonalitet og publikumsfrieri. En fullstendig harmløs påpeking om at skillene mellom det kvalitativt gode og dårlige i sen- eller postmoderniteten ikke er så lette å trekke parallelt med det høye og det lave – om det noensinne har vært det. For eksempel har jeg i boka «Kjønn og sex på tv» vist til at noe av populariteten og kvaliteten til underholdningsprogram med programledere som Christine Koht eller Anne-Kat. Hærland m.fl. ligger i måten de iscenesetter den kvinnelige programlederollen på. De spiller på, parodierer og slår beina under den konvensjonelle, kvinnelige programlederrollen i underholdningsprogram, der blikkfangfunksjonen har sittet som en fordummende skrustikke og ja – visuelt glidemiddel for fjernsynsinstitusjonen. En Frankfurter-skole-inspirert tolkning ville imidlertid kunne hevde at også eksperimentelle kjønniscenesettelser i mainstreamkulturen bare er forbrukerkulturens evne til å kapitalisere og utnytte subkulturer og estetiske avantgarder. Men det ville i et venstreradikalt perspektiv rett og slett være fryktelig dumt å ikke se potensialet i populærkulturen. Denne har blant annet åpnet offentlighetens privilegier for sosiale grupper som avviker fra den politiske og intellektuelle, maskuline eliten og den hvite middelklasseoppførsel. Den senmoderne kulturen krever blant annet økt demokratisk deltagelse, flerkulturalitet og mangfold. Deregulering og markedsstyring av mediene har med andre ord også ført til en «endring nedenfra». Dette er ikke det samme som å si at alle medieuttrykkene er kvalitativt gode fordi de er populære. Noen av disse har i et endringsperspektiv interessante kvaliteter. Andre populære uttrykk har elendig kvalitet, men de kan likevel være interessante fenomen for et kulturanalytisk perspektiv. Det er for eksempel i et kjønnsperspektiv bemerkelsesverdig å finne at en rekke mainstream pornofilmer har par, kvinner, lesbiske, homoseksuelle som målgruppe. Dette fører til endringer i filmenes innhold og formspråk som kompliserer tidligere resepsjon av denne typen populærkultur. Og på den høykulturelle siden av skalaen inkorporerer såkalt kunst eller avantgardefilm og samtidskunsten pornografiens estetikk og tema i stadig mer eksplisitte skildringer – ofte med feministisk fortegn. Det er mange som ønsker at kulturen skal representere noe annet enn et venstrepolitisk korrekt felt der det settes opp enkle motsetninger mellom kultur som enten er gått fullstendig opp i varekarakterens politiske økonomi, eller kultur som er entydig «frigjørende» eller «radikal». Vi trenger analytiske blikk for det kontroversielle, det tvetydige, vanskelig plasserbare enten det ligger høyt eller lavt, er kommersielt eller statsstøttet. Visst skal vi diskutere kvalitet, men det er like viktig å diskutere oss selv. Vår respons er ofte basert på vanemessige, automatiserte verdidommer. De reformivrige enten de tilhører den åndelige eller politiske fløyen, har en tendens til entydige normer, til svart-hvitt tenkning. Sånn sett kunne vi saktens trenge en porsjon postmoderne glidemiddel. Wencke Mühleisen er kjønnsforskerOttar Brox, Mette Andersson, Wencke Mühleisen, Espen Hammer, Mona Ringvej og Arne Johan Vetlesen skriver i Klassekampen hver tirsdag.