Vi møtte ham allerede for et halvår siden, første gang. En rastløs ung mann i jeans, med mobiltelefonen tett til øret. Vi vet at han har tilbrakt åtte år i det beryktede Pol-e-Charki fengselet, på veien mot Jalalabad, vi vet også at han er forfatteren til en 600 sider tykk bok om sine erfaringer fra det oppholdet. En bok mange mener er det viktigste prosaverket skrevet i afghansk nyere historie. Vi har også fått høre at han er «vanskelig», litt av en enstøing. Møtet er avtalt på restauranten Lotus. Adresser er ikke lette å finne, ikke for Kabuls egne sjåfører heller. Vi ankommer en smule forsinket, håndhilser på vert og kelner: – Salam aleikum – chetoorasti – khub astum – khub astem? Høyre hånd mot brystet, et raskt blikk ut over det nesten tomme lokalet. Ingen Razak Mahmoon.