Forventningsfulle lander vi på flyplassen i Budapest. Her skal vi feire bursdag og klare oss sjøl i tre dager, men når jeg spør om veien til ditt og datt får jeg en viss følelse av å ha havnet på feil klode: Vi skjønner ikke et kvekk ungarsk og når vi snakker engelsk rister mange bare på hodet. Mange av de unge har dårlige engelskkunnskaper, ja, til og med politifolkene svarer med å løfte oppgitt på skuldrene. Vi finner allikevel bussen med retning sentrum. Ved undergrunnsstasjonen stopper bussen og vi må gå under jorda. Trapper opp og trapper ned, tunneler og lange ganger i alle retninger. Vi dukker opp til jordas overflate igjen, og må bytte til gul trikk. Så spør vi en mann, som får seg en god latter. Snart ler de andre passasjerene og vi med, for vi kjører nemlig i feil retning. Av igjen og inn på riktig-retning-trikk. Vi kommer endelig til endestasjonen, har opptelling og ser at vi mangler ei med to kofferter. Leteaksjonen avblåses og utsettes, og vi begynner i stedet å gå bortover den lange og brede gata for å finne hotellet vårt. Vi går og går, og vonde sko blir enda vondere og koffertarmene blir lengre og lengre. Gata «vår» finner vi, og da faller motet enda et hakk. Sand og leire, steinhugging og banking, kompressorbor og stampemaskiner bråker og støver. Men koffertgjengen baner seg vei til hotell Fiesta, hvor den forsvunne dame, blid og fornøyd, sitter med en kald leskedrikk og venter på oss: Hun hadde nemlig fått en innfødt både til å vise vei og til å trille koffert.