Det regner som vanlig i Bergens vennskapsby Seattle. Likevel er det ikke mange regnjakker å se. Tjukke tømmerhoggerskjorter holder folk varme og hettegensere beskytter mot regnet. Grunge – den alternative rocken som slo gjennom på tidlig 90-tall – er ikke gått av moten. Nirvana, Mudhoney og Soundgarden roterer over stereoen på kafeer med økologisk mat og gratis trådløst internett. Å komme til Seattle er litt som å komme hjem for et nittitallsbarn som meg. Herfra kom musikken som traff min generasjon midt i misnøyesenteret. «Smells like teen spirit» kom fra undergrunnen og toppet, helt uventet, verdens hitlister over natta i januar 1992. Det var ikke en sang som skulle lede verdens unge mot en eller annen revolusjon. Det var rett og slett et rop fra en generasjon som holdt på å kjede seg i hjel. Noen unge gutter i Seattle hadde sunket ned i en hengemyr av meningsløs kommersiell kultur. Der satt de og lagde tunge riff med lag på lag av tilfeldig organisert støy. Det siste vokalisten Kurt Cobain ville bli, var en slags rocke-Messias. Likevel var det akkurat det han ble, og det tok livet av ham. «I hate myself and I want to die» var en av hans siste sanger. I april 1994 skjøt han seg selv med hagle. Verdenspressen flokket seg rundt en garasje i Seattle for å dissekere byttet og utrope Cobain til rockeikon. Fem år senere ble igjen verdens kameralinser rettet mot byen nordvest på det amerikanske kontinentet. WTO-opptøyene kom like plutselig på verden som «Smells like teen spirit». Et nytt ungdomsopprør var på gang, men det var også noe mer. Demonstrantene i gatene var ikke bare desillusjonerte tenåringer. Det var også fagforeningsfolk, bønder og miljøvernere som hadde jobbet mot frihandelsavtaler i mange år. Denne gangen fantes det ingen Messias til å lede opprøret. Likevel har det spredd seg til Praha, Gøteborg, Genova, Oslo – vi så det sist i London.