Det har oppstått en debatt her i Klassekampen mellom undertegnede og Syn og Segn-redaktørene Marit Eikemo og Teresa Grøtan om forholdet mellom demokrati og internasjonale rettighetskonvensjoner. Cathrine Holst og Randi Gressgård har også hatt innlegg i debatten. Eikemo/Grøtan og Gressgård hevder (Klassekampen 24.9 og 30.9) at jeg misforstår når jeg hevder at Syn og Segn-redaktørene har lagt seg på en aristokratisk argumentasjon mot demokrati og folkestyre. Det er mulig. Slik jeg oppfattet den nå mye omtalte Syn og Segn-lederen (les selv på http://www.samlaget.no/synogsegn/leiarigjen.doc), inneholdt den et generelt negativt syn på folkestyre, demokrati, flertallsstyre, og spesielt hardt gikk det ut over «folket», som ikke ble levnet mye ære. Et senere innlegg fra Cathrine Holst, der hun gikk i forsvar for Eikemo/Grøtan, sa jeg meg derimot enig i fordi Holst så tydelig viste sammenhengen mellom det representative demokratiet og internasjonale konvensjoner. Hun viste til at når noen i Norge får sine rettigheter krenket av flertallet, og appellerer til disse konvensjonene, hever de seg ikke over folkeflertallet – de minner folkeflertallet om hva som alt er tilkjent dem. I senere innlegg har både Grøtan/Eikemo og Gressgård sagt seg enige med Holst, så da er uenigheten kanskje ikke så stor likevel. Da er vi i tilfelle enige om at konvensjoner Norge slutter seg til henter sin legitimitet fra demokratiet, som altså baserer seg på flertallsbeslutninger, og ikke fra noen ekstern kraft som står i motsetning til demokratiet.