Egentlig skulle jeg være våken og se Kerry vs Bush live på CNN i går, men det var jo så sent og øyelokk var tunge og man havnet i seng lenge før de to president-emnene hadde fått på seg det første lag tv-pudder og hårlakk og pent knyttet slips. Det er jo en komedie dette her, at to stykk så politisk like figurer konkurrerer om et embete når de like gjerne kunne vært hverandres visepresidenter, den ene fra høyresiden i politikken og den andre fra det ekstreme høyre som jeg har hørt Johan Galtung uttale, likevel lar altså millioner av mennesker seg forlede til å tro at dette faktisk er et valg mellom to typer politikk, to veier framover, to måter å få leve livet på.Tv-mediet er sterkt, og CNNs forhåndsreklame for debattshowet kan jo få hvem som helst til å føle at denne debatten er verdens mest viktige diskusjon mellom mektige menn, jeg tar meg selv i å bli ivrig, jeg ser debatten (i reprise riktignok) leser analyser, hvem vant, hvem tabbet seg ut, hvem så mest fortvilet ut under angrep fra den andre, tenkt at John Kerry er så mye høyere enn Bush og så videre, og plutselig er man en del av dramaet, plutselig virker kampen dem i mellom så virkelig, så reell, helt til man igjen trekker pusten og ser at den ene ikke er så annerledes enn den andre og man tar to skritt tilbake og villig lar seg sjokkere over at dette er valgkampen i verdens mest mektige land og man blir så trist så trist. I natt drømte jeg at Bush vant valget. I marerittet var jeg genuint opprørt, ja, det var nesten som verdens undergang, jeg kunne ikke tro det, Bush i fire år til, jeg våknet til lettelse og virkelighet, men noen minutter senere til full forvirring i det man innser at eventuell ny president ikke vil gjøre verden særlig mye bedre. Utenom å symbolisere en slags seier for antikrigsbevegelsen. Kanskje. I mellomtiden lar verden seg, inkludert meg, i øyeblikk rive med av konstruerte tv-drama og artige debatter og CNNs logoer og musikk og det føles om ikke annet som et valg. Det er fristende å la seg bedra.