Mandag 27. september i Klassekampen, i sitt svar på min korreks til hans anmeldelse av min roman «Svastikastjernen», bekrefter Morten Auklend at han ikke leser boka mi med tanke på at vi befinner oss oppi hodet på en dommedagsprofet. Dette i seg selv kvalifiserer til stryk! 1.«Svastikastjernen» er en fiktiv jeg-roman, og hvis en fiktiv jeg-roman ikke leses som en tekst der vi befinner oss inne i den fiktive jeg-fortelleren, hva skal den leses som da? Som en selvbiografi fra Bertrand Besigye? All annen lesning av en fiktiv jeg-roman, spesielt når denne alternative lesemåten ikke nevnes som i Auklends tilfelle, er den absolutte kritikerabsurditet! Det er som om jeg i min lesning av Morten Auklends bokanmeldelse ikke skulle gått med på at den er skrevet av Morten Auklend! Ikke skulle ha forstått at anmeldersynsvinkelen er Morten Auklends! Like lite har altså Morten Auklend forstått at den fiktive jeg-fortelleren og dommedagsprofeten Benjamin Black i «Svastikastjernen» forteller sin historie fra sin synsvinkel, med all den eventuelle mangel på «gråsoner» som Auklend senere forlanger. En dommedagsprofets psyke har ikke de «gråsoner» som Auklend etterspør, en dommedagsprofet har funnet Sannheten og ser verden i polaritetspar: Fiende/alliert, godt/ondt, verdig/uverdig, vakkert/motbydelig, etc. Det er et slikt farlig og forførerisk polariserende tenkesett romanen portretterer. Alt dette gikk Auklend hus forbi. 2. Men ikke alle kritikere forblindes i møtet med denne teksten ... Å lese en fiktiv jeg-roman er en art litterær iq-test som Auklend overhodet ikke bestod. Andre har bestått. Kritikeren Knut Olav Åmas, som anmeldte «Svastikastjernen» i Dagbladet, skrev: «Det er et effektivt bilde av en dommedagserklærende diktator eller profet Besigye maner fram.» Her ser vi en kritiker som har forstått at denne jeg-romanen er et bilde av en viss mennesketype. Profeten! Dette forandres ikke av at profeten henvender seg direkte til leserne! Uansett om Auklend leser boka som metaroman på grunn av Den Fiktive Figurens direkte leserhenvendelser, så utgår likevel disse henvendelsene fra Dommedagsprofeten Benjamin Black! Ikke fra Forfatteren Bertrand Besigye! I linje på linje uttrykker Auklend ikke den minste forståelse av forskjellen. 3. Attpåtil mangler Auklends anmeldelse enhver litteraturhistorisk referanse og han evner ikke å sette romanen i noen som helst litterær tradisjon! Det hevdes også at «forfatteren» ikke har nådd moderniteten. Hvilken litteraturfaglig inkompetanse! Den sjangerhybridiske, elastisk-syntaktiske, cut-up-aktige skrivestilen i «Svastikastjernen» hadde ikke vært mulig uten moderne foregangsprosaister som James Joyce, Jack Kerouac, William Burroughs! For å nevne noen! Språklig er romanen absolutt moderne og postmoderne og hinsides det postmoderne! Innholdsmessig, såvisst ikke! Her evnet ikke Auklend å skille mellom språk og innhold.4. Auklends intoleranse for litteratur som bryter med de dogmatiske kodene for hvordan en skal skrive og for hva en skal skrive om i norsk samtidslitteratur, kommer til uttrykk når han kobler ordet «galskap» til etternavnet Besigye, med en arrogant nedlatende sjikanerende tone som ikke har noe i vår tids bokanmeldelser å gjøre! Det nytter ikke å komme i etterkant å si at det var «metafortelleren» det ble siktet til! Metaperspektivene i boka ble ikke nevnt med et eneste ord i anmeldelsen! Det nytter heller ikke å komme i etterkant å si at det var «begrepet forfatteren i utvidet forstand» det ble siktet til. Dette ble overhodet ikke nevnt eller presisert i anmeldelsen! Det som står igjen er et forsøk på å framstille meg som gal, ureflektert, anti-moderne. Med andre ord: En afrikaner med mer «villskap»/«vitalisme» enn dypsinn. La oss kalle en spade en spade: Dette var en hoven sjikane innbakt i en bokanmeldelse. Utvilsomt utført i den tro at det aldri ville komme en motreaksjon, at ingen ville gjennomskue det.