Hvis det fins en gud, et overskuende blikk vi alle er utlevert til, en allmakt som skal straffe og elske, en faderlig hånd som tegnet på ekte godhet, da går jeg ikke med på at at han har skrevet Nasty Girl, låt nummer fire på Destinys Childs album Survivor. Jeg er fyllesjuk og MTV har Destinys Child spesial weekend. Nasty Girl, put on some clothes! Formaner verdens mest populære jentegruppe. I videoen plukker de opp jenter fra gata som etter deres mening har for små og stygge klær og lar dem gå gjennom en zappe-maskin. Zappe-maskinen sørger et anstendig antrekk for disse jentene, og belønningen er at de får være med å vrikke på rumpa med Beyonce og co. I cd-coveret takker Beyonce Gud for at han skrevet låtene hennes. Den gudfryktige poptrioen, fra et gospel-kristen hjem, inngår i tradisjonen av «I pay my own bills»-souldivaer som tjener millioner på sine verk. En pop-up under videoene på MTV kategoriserte Destinys Childs sangtekster som en «pengebevisst lyrikk». «All the honeys who makin' money, all the mommas who profit dollas, throw your hands up at me». Så stadfester de at de betaler for sine egne diamanter og ringer. Ingen mann kan dermed kontrollere dem. «Denne gruppa utgjør en fin blanding av konservatisme, feminisme, moralisme og pengegriskhet», mumler jeg for meg selv. Og med ett er jeg glad jeg ikke har en ni år gammel datter sittende ved siden av meg og digger den fantastiske musikken med sin intrikate vokal harmonisering blandet med en stakkato syngestil. For jeg har selv opplevd musikk- og gledesdrap – med tekstanalyse som våpen – i min egen oppvekst. Jeg var vel kanskje ti år gammel, og hadde lært meg alle tekstene til Salt 'n Pepa utenat. Stolt viste jeg mine talenter fram for mamma: «My man gives real loving, that's why I call him killer. He's not a wham, bam, thank U mam, he's a thriller. (?) he spends quality time with his kids when he can, secure in his manhood, 'cuz he's a real man. (?) Every time I need him, he always got my back, never disrespectful, 'cuz his momma taught him that.» Og så videre. Mamma, den bebrillete kjønnsforskeren, smilte, og spurte: «Du vet hva den handler om?» Jeg var fullstendig likegyldig. Men mamma fortsatte analysen: «Den handler om sex. Og om kjønn, ja, om kjønn. Relasjoner mellom mann og kvinne. Det at han 'spends quality time with his kids when he can' - jeg mener damer hadde aldri fått en ode skrevet til seg dersom de kun hadde passet ungene sine når de følte de hadde tid. Og hun føler et behov for å påpeke at mannen hennes er 'never disrespectful', fordi det fins menn der ute – og særlig i USA – som kan være ganske så 'disrespectful'. Jeg har ennå ikke helt tilgitt henne.