Kvaliken foran sluttspillet i 2006 er igang og følgelig taues du nå med på en tvangsreise til sekstitallet og de hederlige nederlagenes æra. Slike begrep forekom bare i ett enkelt folkeslags tankeverden. Å stå utenfor alt og alle er kjernen i den norske sjel. Et målbevisst utvalg av datidens hederligheter omfatter 0-9, 1-6, og 1-6 (Polen), 1-6 og 0-5 (Danmark), 1-6 (Skottland), 1-6 (England), 0-5 (Sverige), 0-4 (Irland), men på terskelen til syttitallet beseiret vi Bermuda 2-0. Det var i de dager da Rolling Stones ryddet liderlighetens veier med «Satisfaction». Som motvekt holdt landslaget fast ved hederligheten og alvorets mann, formannen i Uttakingskomiteen (UK), inntok NRK. «Det brenner et blått lys for Gregers Werle,» bebudet dommedagsrøsten og omgående begynte sannhetens bilder å ta form i et elleve år gammelt innvidd fotballsinn. For i undergangene – aldri hadde det ordet hatt et så ekte og skjebnemettet innhold – under middelalderborgen som huset Norges Fotballforbund går to kuttekledde menn. Mellom seg fører de Gregers Werle på vei mot tilintetgjørelsen. Faklene langs veggene blafrer om misdederens skjebne, like uavvendelig som fortjent. Inne i en celle, på et bord hugget til av Thomas Aquinas, brenner et blått lys. Helt innforstått om utfallet stirrer Gregers Werle noen evighetsøyeblikk inn i flammen. Jeg vet det fordi jeg svevde en meter til venstre og en fot bak denne mest ryggesløse av alle forbrytere. Deretter ventet utslettelsen. Sekstitallsutilgiveligheten med å raske med seg en pakke leverpostei og en boks sild i olje fra hyllene i kolonialen, var en nestekjærlig handling sammenlignet med nederdrektigheten å bryte fotballforbundets lover, håndskrevet med gotisk skrift på et pergament og gjemt i en krypt bare de innvidde visste om. Den gangen besto denne innerste krets av et firspann, formannen i UK, de to kuttekledde samt en yngling på elleve. I dag er vi bare tre igjen. Virkelighetens puslete verden er stusselig sammenlignet med det kosmos som daglig foregår i et barnehode. Men vær ikke bedrøvet for Werle. Han fortsatte i mange år med flagget på brystet. I mellomtiden ruslet UK i graven og livets kjensgjerninger har en tilbøyelighet til å sende magien samme sted. Skottland venter på Hampden Park. Banen som rommet 149.547 tilskuere da naboene sørfra krysset grensen i 1937. Til daglig har den halsstarrige amatørklubben Queen's Park sin hule her der de opptrer for gjennomsnittlig 412 standhaftige annenhver lørdag. Mer enn et tredjedels sekel har sildret ut i tidens hav siden de hederlige nederlagenes år. Minst like lenge siden er det at den gåtefulle hvirvelvinden «The Hampden Swirl» sist grep inn og bar hjemmelaget til seier mot England når det så aller dunklest ut. Til tross for at han ble velsignet med mye hederlighet iført landslagsdrakten, tror jeg Egil Roger Olsen nærer en ekte avsky for begrepet. Gjødsel og søppel kan gi nytt liv, men mesteparten av det avfallet den mannen offentlig får slengt i åsynet er død materie uten vekstmuligheter. All den tid Olsens vurderingsevne brakte norsk landslagsfotball inn i europatoppen har han god grunn til å bli litt grinete. Ingen annen trener i verdenshistorien kan dessuten vise til full score mot Brasil. Men har Drillo mottrekk til «The Hampden Swirl»?