Arbeiderpartiets interne EU-debatt er i full gang. Mandag denne uka hadde Drammen Ap invitert Trond Giske og Thorbjørn Jagland til å innlede. Jaglands hovedargument for EU, slik vi oppfattet det, var at den norske sjølråderetten var mer eller mindre fiktiv, og at den eneste måten å få innflytelse over det som gjelder oss selv var å bli medlem. Han la også vekt på EU som fredsprosjekt mellom Frankrike og Tyskland. Jagland mente også motsetningen mellom Vesten og den muslimske verden ville bli mindre hvis Tyrkia ble med i EU. «Vi må alliere oss med den mest progressive enheten i verden», sa Jagland. Trond Giske argumenterte på sin side for at et norsk medlemskap i EU ville gjøre det vanskeligere å kjempe for sosialdemokratiske verdier. Han la spesielt vekt på den økonomiske politikken, der EU-medlemskap gjennom felles rentepolitikk og stabilitetspakten ville gjøre det umulig å føre en sosialdemokratisk motkonjunkturpolitkk. Han viste til at de fleste EU-land hadde høy, kronisk arbeidsløshet, og han fryktet at Norge ville gå samme veien. Giske la også vekt på at Norge ved EU-medlemskap ville miste sin selvstendige stemme i internasjonale fora, og at de færreste hadde fått med seg at EU er i ferd med å innføre en felles utenrikspolitikk for unionen. Han argumenterte også for at forskjellene mellom EU-medlemskap og dagens EØS-tilknytning er store. Til tross for at debatten foregikk på hjemmebane for Thorbjørn Jagland, kom Trond Giske overraskende bra fra debatten. Jagland var lite konkret på hvordan en sosialdemokratisk politikk kunne fremmes i EU, det var EU som geopolitisk fredsprosjekt som sto i sentrum for argumentasjonen. Debatten i Folkets Hus i Drammen mandag gir bud om at EU-motstanden fremdeles står svært sterkt i Arbeiderpartiet, og at debatten på ingen måte blir noen seiersgang for ja-sida. EU-motstanderne er godt skolerte og holder god kontakt. Sannsynligvis vil det ble flertall for et ja til medlemskap også denne gangen, men det er ingen entusiasme for å skyve dette spørsmålet i forgrunnen, slik at det vil forpurre ambisjonene om å danne en flertallsregjering etter valget 2005. Det lover godt.