Henrik Ibsen«Vildanden»Regi: Eirik StubøScenografi: Kari GravklevAmfiscenen, Nationaltheatret 30. august anmeldelse «Du skulle aldri sendt meg den invitasjonen,» heter det i åpningsreplikken i Eirik Stubøs iscenesettelse av «Vildanden». Gard Eidsvolds Hjalmar Ekdal smiler skjevt og lar replikken henge litt i lufta – slik han ofte gjør, med en litt ironisk, forurettet, sentimental eller fatalistisk undertone. Her erstatter replikken Gregers Werles mer betydningsladede: «Vi var tretten til bords.»«Vildanden» er regissør og teatersjef Eirik Stubøs første Ibsen-oppsetning, noe han har sagt henger sammen med at det for ham er en dårlig motivasjon å sette opp et stykke for å gjøre det «annerledes enn den forrige oppsetningen». Det er forståelig. Og det viser også et av dilemmaene ved å spille Ibsen så mye som det gjøres. Eirik Stubø har beklaget seg over den romantiske iscenesettelsestradisjonen som hefter ved Ibsen i Norge: «Det er en liten tragedie at Ibsen har blitt en nasjonsbekreftende figur, en slags Bjørnson», har Stubø sagt i et intervju (med undertegnede). Han fortsatte: «Jeg opplever ham som en helt genuint destruktiv dikter, så fjernt fra et oppbyggelig ideal som overhodet mulig. (?) Strindberg og Tsjekhov elsket jo folk, ? mens Ibsen hater dem, kler av buksa på folk og sender dem inn på scenen.» Hvilket Stubø den gang fant «fascinerende, men nådeløst». Bearbeidelsen til Eirik Stubø og Ole Skjelbred gjør noe av det samme for oss med Ibsens tekst som en del nye, utenlandske teateroversettelser prøver på. Blant annet de tyske «Nora»-oppsetningene på årets Ibsen-festival. Motivasjonen er ikke bare å gjendikte til et mer moderne norsk, det har vært enda viktigere for Stubø å gjøre Ibsen mindre selvforklarende. Møtet mellom far og sønn Werle i tredje akt, utspiller seg for eksempel uten at et ord blir sagt. Stubø vil modernisere det ibsenske kammerspillet, men det er en nokså upretensiøs forestilling. Langs hele den langstrakte scenen løper det en snusbrun vegg i tynt finér som er belagt med et lag imitert tre eller teak. Bak denne veggen ligger «loftet». Scenebildet kan gjerne tolkes som en referanse til Stubøs og Gravklevs «Medea», der det halvferdige huset også visualiserte et vaklende familieliv. Igjen ligger Stubøs fokus på barnet (eller barna) som ofre for de voksnes uforstand. I første akt er persongalleriet beskåret til de fem sentrale rollene: Hjalmar Ekdal (Gard Eidsvold), Gregers Werle (Eindride Eidsvold), Grosserer Werle (Bjørn Skagestad), Fru Sørby (Petronella Barker) og Gamle Ekdal (Kai Remlov), mens scenebildet bringer tanken til en vestibyle i en eldre restaurant. Det hyller grossererens villa inn i en forlorenhet som igjen betoner flere enn én av karakterenes «hjemløshet». Men nå primært Gregers Werles. Eindride Eidsvolds Gregers har en fysisk apparisjon som vitner om fremmedgjorthet og grubleri. Han fortrekker ikke en ansiktsmuskel, og har gjennom hele forestillingen et stivt granskende, men også innadvendt og tåket blikk. Gregers Werle har lenge gått for å være stykkets «skurk», men i de senere årene har han veket – eller delt – plassen for eller med sin antagonist, Doktor Relling. Dette går hånd i hånd med en oppvurdering av «Ibsens heroisme» (som er tittelen på Atle Kittangs bok, 2002) Det var blant annet merkbart i Adrian Nobles iscenesettelse av «Brand» i London i fjor, med Ralph Fiennes i tittelrollen. Fra det hjemløse hos Grosserer Werle går vi til det ekdalske hjem, og her møter det oss en ganske annen atmosfære. Kari Gravklevs scenografi og kostymer skaper bilder som minner om ukebladannonser fra tidlig sekstitall, med en støvsugende Gina (Laila Goody) og en Hedvig (Birgitte Larsen) som leser ungpikeblad. Gard Eidsvold kan selvsagt spille blokkfløyte, selv om det lyder like falskt som det gjorde i klasseværelsene på Steinerskolen, og det går rett til hjertet. Hjalmar spiller «Love me Tender», mens Gina og Hedvig lytter henført – og vi hensettes til uskyldens tid, eller tidlig sekstitall. Før det plutselig dukker opp en mann kledd i duffelcoat: Gregers Werle. Denne Gregers Werle kunne også banket på med Klassekampen. Gravklevs materialbruk understreker det usikre, bråsikre og naive ved det tiåret handlingen er lagt til, 1960-tallet. Det er snart tid for omveltning og eksperiment. Vi kjenner denne Hjalmar Ekdal. Kledd i brun cordfløyelsjakke er han en altfor veik fyr til å takle Gregers overbud på selvrealisering i idealets tjeneste. Doktor Relling ville kanskje hevdet at slike som ham fikk livene sine ødelagt av AKP. Men – som i teksten – kan man ikke unngå å like den lille «slurveren» Hjalmar. Det er ingen svake ledd i denne skuespillerbesetningen. Kai Remlovs Gamle Ekdal er en sann laban, lurvet som en brun kafé. Mens Bjørn Skagestad har alder og utseende til å gjøre grosserer Werles kvinnetekke plausibelt. Det er i det hele tatt flott at besetningen gjenspeiler nåtidige konstellasjoner, hvor Werle selvsagt kan ha draget på en både modellpen og selvbevisst fru Sørby (Petronella Barker). Anders T. Andersens Molvik glemmer å ta ut sigaretten av munnen mens han spiser sildesalat i bakrus, og stjeler (fortjent) hele frokostscenen.