Kjell Erik Killi Olsen«Vestigia», malerier, Galleri Wang, 19/08-12/09Gjennom snødrevet kommer en middelaldrende mann med stripete dress og bredbremmet, brun hatt gående. Han ser tynnkledd ut til å være på vandring ute i skogen alene, og i armene bærer han to gjenstander: En grovkornet forskalingssag, samt en låsbar kubisk boks med håndtak. Ansiktet er plaget men fattet, og i kjølvannet av hans virke ligger ett felt tre og en naken menneskekropp med avsaget hode. Man kan slutte seg til at hodet har tatt veien inn i den lille låsbare kassen. Men hva som så er neste post på programmet, gir den oppskisserte situasjonen ingen indikasjoner om. Vi befinner oss på Kjell Erik Killi Olsens utstilling «Vestigia» i Galleri Wangs lokaler i Oslo, og det aktuelle oljemaleriet har fått den, i dette tilfellet, lett lakoniske tittelen «Skogen som visste for meget». Andre titler i den fjorten bilder store samlingen er «Den dagen himmelen ble så mørk», «En gang da elven rant forbi», «På leting etter kilden» og «Rommet lengst inne». Alle maleriene inneholder figurer, en eller flere, og i koblingen mellom tittel og motiv kan betrakteren, med litt hjelp fra fantasien, konstruere små narrativer. Et gjennomgangstema synes å være relasjoner mennesker imellom, og derigjennom møtet med noe dypt ubehagelig og fremmedartet, men samtidig nært og uunngåelig. Selv om Killi Olsens bilder framviser både det vakre og det vare, synes det alltid å true noe mørkt, skremmende og kanskje også ekkelt i bakgrunnen. Her finnes eksistensiell kvalme og angst i massevis, og bildene må balansere mellom det vakre og det heslige. Ofte tipper det i retning av det heslige snarere enn mot det vakre.