Jeg hadde planer om å skrive en økonomiartikkel om sider ved arbeidsmarkedsutviklingen, men på veien til jobben forandret jeg mening. Rett utafor Nidarosdomen, øverst i Munkegata, syklet jeg forbi en afrikansk utseende voksen mann, som satte tankene i sving resten av sykkelturen til jobben. Mannen plukket papirrask etter helgas uteliv. Han gikk med en spiss stang og plukket opp rask som så ble droppet i en sekk. Det var assosiasjoner knyttet til mannens utseende som virket så sterkt på meg. Han så ut som en typisk intellektuell. Han hadde et flott utseende. Brillene, klærne og måten han gikk på, fikk meg til å assosiere mannen med en typisk intellektuell. Kanskje mannen var lærer, advokat, professor, tannlege? Nå prøvde han å opprettholde verdigheten under forhold som bare ytterste nød måtte ha tvunget ham inn i. Jeg så for meg selv i samme situasjon i for eksempel Nairobi eller Cairo med en pinne i handa på leting etter søppel! Mange som blir kjent med flyktninger opplever den samme situasjonen: Hvor nedverdigende det er for dem. Hvor fortvilt det må være å framstille seg som takknemlig og ydmyk når de norske velgjørerne av sin store godhet, under stor tvil gir dem opphold i landet. Mange kunnskapsrike flyktninger som tvinges på flukt helt til Europas nordgrense vet så alt for godt at årsaken til deres fattigdom, deres politiske kriser og ustabilitet, henger sammen med vår rikdom og vår vellykkethet. Men dette kan de ikke si. De bør helst bukke av takknemlighet og vise stor forståelse for hvor vanskelig det er for Norge å ta imot flere flyktninger og øke uhjelpen. Kanskje tenker de innerst inne: Dette er det minste Norge kan yte tilbake etter å ha deltatt i plyndringen av våre samfunn i generasjoner. De kan ikke si det fordi det offisielle norske bildet av den tredje verden er: Landa i den tredje verden har av ulike grunner, særlig på grunn av egen uforstand, ikke kommet seg ut av fattigdomsfella. Med vår hjelp, med våre råd og med mer markedsøkonomi vil de kanskje få i stand raskere økonomisk utvikling? På grunn av vårt kristne og humanitære sinnelag, hjelper vi dem på veien så godt vi kan. Norge, en av verdens beste hjelpere, gir nesten én prosent av BNP i u-hjelp, og vi er villige til å ta imot flere «ekte flyktninger» (FNs kvoteflyktninger). Etter min mening har de rett. Norge har deltatt i plyndringen av den tredje verden i generasjoner. I koloniperioden, som annenrangs part i Danmark-Norge, måtte vi nøye oss med smuler av dansk-norsk slavehandel. Men etter hvert som Norge ble en selvstendig industrinasjon og seinere oljenasjon, har Norge spilt en stadig mer aktiv rolle i den store utplyndringen av den tredje verden. Hvor mye Norge har tjent på den økonomiske verdensordningen er det svært vanskelig å anslå, men at en rimelig stor del av det samla utbytte til rike land er gått til Norge, er det liten tvil om. Når man diskuterer økonomi med politisk skolerte folk fra den tredje verden, er det første mange tar opp at for 30-40 år siden hadde de også håp om at økonomien skulle bli stadig bedre. Mens den alliansefrie bevegelsen enda var sterk, planla mange tredjeverdenland å utvikle et allsidig næringsliv hvor industrireising hadde førsteprioritet. Da jeg som 24-åring var student i Cairo, hadde Egypt to store jern- og stålverk og fem- og tiårsplaner for industrialisering. Den vestlige imperialismens store seier var at de greide å stanse industrialiseringsplanene. Den tredje verden forble avhengig. Den fikk holde seg til råvareproduksjon. Så kunne vi, som kunne industri, ta oss av den moderne teknologien. Dette gjorde det mulig å fortsette utplyndringen på disse fire hovedmåtene:1. Handel basert på ulikt bytte. Overlatt til verdensmarkedets luner og relativt fallende råvarepriser, må landa i den tredje verden jobbe stadig mer for å opprettholde eksportinntektene. Hva skal for eksempel landa som har kaffe som viktigste eksportvare, gjøre når verdien av verdens kaffeeksport synker fra 14 milliarder $ i 1997 til 5,4 milliarder $ i 2001? 2. Investeringer og tilbakeføring av utbytte. I 2002 gikk en netto kapitalstrøm på nesten 200 milliarder $ fra landa i den tredje verden til rike land. For sjette året på rad gikk det i 2002 mer kapital ut av landa i den tredje verden enn inn i landa. En stor del av dette er utbytte av investeringer som tas ut av landet.3. Rente på lån. I 1998 gikk 125 milliarder $ fra fattige til rike land som betaling på kostbare lån. Til sammenligning var u-hjelpa i verden i 2002 på 56 milliarder $ (Kilde: FN) 4. Billig og dyktig arbeidskraft. Titusener av billige og ofte ferdig utdannede arbeidere søker arbeid i rike land og blir utsatt for grov utbytting. Samtidig mister landa en stor del av sin mest produktive arbeidskraft.