I fjor greide Bernt Hagtvet ikke å påvise at AKP var medskyldig i Pol Pots utrenskinger eller støttet disse. Nå påstår han at revolusjonær marxisme ikke er forenlig med menneskerettighetene – og dokumentasjonen skal stå i hans antologi fra 1987: «Menneskerettighetene som politisk utfordring og forskningstema», må vite. Og hvis noen ikke har den, kan Hagtvet låne den bort! Men hvorfor skriver han alle disse kronikkene når han ikke har greid å dokumentere problemet sitt i en eneste av dem? Kan han ikke sende et personlig brev til Kommisrud uten å sette det på trykk i Klassekampen? Jeg forstår like lite hvorfor menneskerettigheter skal være en del av marxistisk teori som hvorfor det skulle være en del av Newtons gravitasjonsteori. Med gravitasjonsteorien kan man beregne baner til ballistiske misiler, og denne bruken kan være i strid med menneskerettighetene. Men det følger ikke av dette at teorien bør utvides med menneskerettigheter. På samme måte må det også være en styrke ved marxistisk teori at den fokuserer på sitt tema og ikke blander inn menneskerettigheter. Hvis Hagtvet ønsker integrasjon av marxistisk teori og menneskerettigheter, så har han ennå ikke grunngitt hvorfor. Og hvorfor etterlyser han i avisene at venstresiden skal utvikle slik teori? Kan ikke Hagtvet gjøre denne jobben selv? Jeg er kjent med at Hagtvet putter Marx, Mao, Stalin og Pol Pot i samme sekk, men han har ikke vist hva som behøver revisjon i marxistisk teori. I «Das Kapital» forsøker Karl Marx å legge fundamentet for en materialistisk og rasjonell sosialøkonomi. Han lager en teori om vareverdi ut fra arbeidsinnsats, om kapital som forrentning og akkumulering av andres arbeidsinnsats, og et historiesyn om kamp (mellom klasser) om kontroll over materielle ressurser, og derfor om behov for arbeiderkamp. Sosialøkonomi og økonomisk filosofi har utviklet seg mye siden Marx, men hans synsmåter deles fortsatt som idealer og dels som verktøy. Hvis noen vil falsifiere eller forbedre marxistisk teori, så er det fritt fram, som for enhver materialistisk og rasjonell teori. Men Hagtvet synes å leve i religionenes verden, for han skriver: «Marxismen som teologisk politisk program er død, men som samfunnsteori og historisk metode ingenlunde.» og «At marxismen så systematisk har bare hatt forakt til overs for selvstendige rettsystemer fordi de tilhører 'overbygningen', eller at marxistisk historieforståelse nokså systematisk har undervurdert ideologier som nasjonalismen og religionen.» Men er det ikke nettopp styrken ved marxistisk teori at den forsøker å legge grunnlaget for en materialistisk og rasjonell teori uten overtro? I naturvitenskapene gjelder at man holder tema atskilt hvis det er mulig; gjelder ikke slike idealer i Hagtvets verden?