Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Liberalisme i praksis

Det heter om journalister at deres jobb er å rykke ut på slagmarken når slaget er over for å kutte hodet av de overlevende. Denne historien rinner meg i hu når Bernt Hagtvet, som en moderne Don Quijote, nå forsøker å varme opp fjorårets ml-debatt med å velge seg Klassekampen som den nye målskiven for sitt sterke menneskerettighetsengasjement. Som jeg tidligere har påpekt, virker dette noe underlig når Klassekampen og resten av venstresida - også ytterste venstre slik jeg kjenner den - nettopp legger så stor vekt på at kampen for menneskerettighetene, personlig frihet og liberale verdier er en sentral del, og faktisk en selvstendig begrunnelse, for kampen for sosialismen og et mer rettferdig samfunn, slik det en gang også var for Karl Marx. Teorier om partiets allmakt, undervurdering av demokratiske rettigheter og sterke tendenser til «målet-helliger-middelet»-tenkning (og -praksis!) er så langt jeg kan overskue det svært marginale standpunkter på norsk venstreside. Å reise denne kritikken mot Klassekampen, uten annet belegg enn vår formålsparagraf som sier at vi skal drive seriøs og kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer, med utgangspunkt i et revolusjonært sosialistisk grunnsyn, kan få en til å lure på hva slags motiver Bernt Hagtvet har.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen