Jeg er en liten fisk som svømmer medstrøms i nyliberalismens ideologiske flodbølge, skriver Magnus Marsdal i sin kommentarartikkel «Høgrepaternalismen» som stod på trykk i Klassekampen 21. juli. Der skal jeg like meg fordi jeg ved å herme retorikken til de store fiskene for et øyeblikk kan få en plass i solen. Men i realiteten er det Marsdal og andre i miljøet rundt Klassekampen som hermer reaksjonens retorikk for å score kvasiintellektuelle poeng. Dermed omfavner de et verdikonservativt program i den feilaktige tro at det kan stoppe markedsliberalismen. Det viser jeg i en debattartikkel som stod på trykk i Dagbladet den 14. juli. Det er denne som har fått Marsdal til å trekke slutningen: Halvor F. Tretvoll er nyliberalismens glidemiddel. Men det er bare den paranoide og den stormannsgale som følger en slik logikk. Argumentet er nemlig av typen «either you are with us, or you are with the neo-liberalists». Jeg vil tro Marsdal har problemer med andre argumenter på samme form som tegner et like sort-hvitt bilde av hvordan ting henger sammen. Sannheten er jo den at jeg er kritisk til privatisering, en urettferdig pensjonsreform osv. Men i kulturdebatten er jeg det stikk motsatte av verdikonservativ. Det bør også venstresiden være skal den unngå å gjøre felles sak med tradisjonalister og nasjonalister svært langt til høyre i det politiske landskapet. Dessverre er ikke Klassekampen spesielt hjelpsomme her – med Bjørgulv Braanen og Ottar Brox, Magnus Marsdal og Jon Hustad sine angrep på den kulturradikale arven.