Det er en meget spesiell politisk situasjon i sommer-Norge. Det er en intens aktivitet internasjonalt for å få til et vedtak på møtet i Hovedrådet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i slutten av juli om et rammeverk for landbruksforhandlingene. Bondeorganisasjonene i Norge står sammen med fagforeninger, miljø-, solidaritets og utviklingsorganisasjoner i støtte til viktige krav fra utviklingsland og ønsker allianse med dem, mens regjeringen sier det ikke er noe godt grunnlag for en slik allianse. Uenigheter om landbrukspolitikken i Verdens handelsorganisasjon (WTO) var avgjørende for at toppmøtene i WTO i Cancun i 2003 og i Seattle fire år tidligere brøt sammen. Robert Zoellick, sjefsforhandler for USA i WTO, sa nylig at hele forhandlingsrunden som ble satt i gang i Doha i 2001, kan bryte sammen om en ikke blir enige nå om et rammeverk for landbruksforhandlingene. Tidligere generalsekretær i WTO, Peter Sutherland, sier at selv med et slikt rammeverk på plass, er det ikke realistisk at reelle forhandlinger kan finne sted før i perioden 2005-2007. Planen fra 2001 var at alle forhandlingene skulle være ferdige i 2004. Dersom ikke landbruksforhandlingene sluttføres vil heller ikke de andre delene av WTO-avtalene det forhandles om, bli ferdigforhandlet. Det gjelder blant annet både hele tjenestesektoren og tollsatser for industrivarer og fisk. Alt skal vedtas samtidig, og henger sammen. Det intense presset som nå er for å få i gang landbruksforhandlingene, bygger på en oppfatning av at WTO kan bryte sammen om det ikke skjer en kontinuerlig liberalisering gjennom stadig nye forhandlinger. Det er som å sykle, sier de som støtter den økende markedsliberalismen WTO fremmer. Det er bare en kort tid en kan stå rolig med en sykkel før en velter – om en ikke setter beina i bakken. Vi som mener hele kursen til WTO er gal, synes det er bedre å velte med en sykkel som står rolig, enn i full fart å sykle utenfor et stup. Det er vel verdt et lite velt om det kan føre til at sykkelen snus i riktig retning. Norske myndigheter burde derfor være mer opptatt av å vurdere hvilken kurs det er for landbruket i WTO enn å bidra til at forhandlingene kommer i gang igjen. Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson sa i en tale 7. juni til en konferanse som de norske bondeorganisasjonene, Utviklingsfondet og andre organisasjoner sto bak at utviklingslandene «vil ha markedsadgang og beskyttelse. Begge deler. Det er derfor ikke noe spesielt godt grunnlag for en allianse mellom Norge og utviklingslandene i landbruksforhandlingene i WTO, slik mange her har tatt til orde for.»Regjeringens syn bygger på at krav fra utviklingsland om økt markedsadgang i de rike landene, kutt i tollsatser og subsidier, er uforenelig med å opprettholde norsk landbruk. Selvsagt må regjeringen forholde seg til regjeringene i utviklingslandene og de kravene de reiser, men det er viktig å se at de fleste bondeorganisasjonene og mange (de fleste?) utviklingsorganisasjonene mener at det er helt andre ting enn økt markedsadgang i de rike landene som er viktig. Hovedsaken for dem er å beskytte produksjonen som går til egen befolkning. Også mange regjeringer i utviklingsland fokuserer på det. Gruppa av fattige netto matimporterende land i WTO, G-33, har fremmet krav om at de skal kunne holde produkter som er spesielt viktig for deres matsikkerhet og økonomi, utenfor bestemmelsene i WTO om tollreduksjoner mm. Det virker imidlertid som om regjeringen ønsker å overse dette viktige kravet fra de fattigste utviklingslandene. Det er ikke engang nevnt i gjennomgangen av handelspolitikken verken i Stortingsmelding 35 om norsk utviklingspolitikk eller i innstillingen om landbrukets plass i norsk utviklingspolitikk. Bare cirka 10 prosent av landbruksproduksjonen i verden går til eksport. Cirka 90 prosent av det som produseres, brukes innenfor grensene av landene det produseres i. Et økende problem for de fleste utviklingslandene er dumping av sterkt subsidierte landbruksvarer både i utviklingslandene selv, og på det internasjonale markedet. Småbønder i utviklingsland blir utkonkurrert på sine lokale markeder av varer fra de rike landene. Tusenvis av melkebønder på Jamaica har for eksempel måttet legge ned virksomheten på grunn av import av billig melkepulver fra EU. Reglene i WTO om en tvungen minimumsimport på fem prosent, gjør at varene fra de rike landene kommer inn på de lokale markedene. Mange utviklingsland er også blitt presset av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet for å åpne opp for import, som en betingelse for å få lån eller gjeldslette. Selv om eksport av landbruksvarer er av avgjørende betydning for en del utviklingsland, så er det uten tvil produksjonen for det nasjonale markedet som er viktigst både for matsikkerhet og for økonomisk oppbygging. Støtte til kravet om at alle former for dumping og subsidier av varer fra de rike landene som ødelegger markedene og produksjonen i utviklingsland må opphøre, burde derfor stå sentralt i den norske WTO-politikken. Dette er første del av en dobbeltkronikk. Andre del kommer i morgen.Aksel Nærstad er informasjonsansvarlig i Utviklingsfondet