Det er ikke alle forunt å bo i en leilighet hvor man plutselig har et rom til overs. Min venninne, som har kunnet forsvare betegnelsen kollektiv på leiligheten, har til nå okkupert det ene soverommet og det har vært passe trangt i treromsen. Det er når min venninne nå har emigrert til Amerika at dette ekstra rommet oppstår; vi har for første gang et ekstra rom i leiligheten. Og hva bruker man slike ekstra rom til? Jo, man er da intellektuell og vil lage bibliotek. Det kunne både jeg og min kjære være enige i. Bibliotek skulle det bli. Men det måtte males. Det var vi ikke like enige i, han synes den skittenhvite veggen ville fungere utmerket som ramme for Wildenvei og W. Williams, mens jeg hadde en sterk følelse av at dette rommet trengte energi. Det trengte rosa. Og da var vi i gang. Min kjæreste kunne ikke skjønne hvordan han skulle klare å lese noe som helst i et lyserosa bibliotek, fargen ville forstyrre leseopplevelsen mente han, den ville smitte over på boksidene, de ville smuldre opp og renne ut av rommet som jordbærmelk. Jeg skjønte tidlig at det ikke var dette som var problemet. Når man kan lese Solstad og moderne religionsteori på gate 29 på Heathrow airport kan ikke fargen på biblioteksveggene utgjøre noen trussel for konsentrasjonen. Det problematiske med rosafargen var at den utgjorde en trussel for hans maskuline identitet. Etter to uker med blånekt innrømmet han dette; han ville ikke kunne forsvare et rosa leserom ovenfor sine mannlige kamerater. Jeg ble ærlig talt svært overrasket. Vi snakker om en mann i sterk kontakt med sine feminine sider, en mann som kan underholdes av Homsepatruljen, som går i 8. mars-tog og som kaller seg feminist. Vi er unge radikale mennesker med politisk bevissthet om problematiske kjønnsroller, og er begge enige om å gi våre barn en totalt kjønnsnøytral oppdragelse. Da kan man ikke, konfronterte jeg ham, argumentere med at rosa er uaktuelt fordi det er en «jentefarge». Jentefarger og guttefarger er anakronismer, det finnes bare farger, og vi kan ikke utelukke noen av dem fordi de tradisjonelt sett brukes til å kategorisere kjønnene og lage unaturlige skiller fra uskyldige barnsben av. Etter hvert som diskusjonen utartet skjønte jeg hvilket fastgrodd dogme jeg sto ovenfor. Det slo meg jo hissigere jeg ble: denne saken måtte kjempes til siste slutt. Å male biblioteket rosa ble en avgjørende politisk prinsippsak. Det private blir neppe mer politisk enn dette, og jeg så for meg hvordan vi skulle slå opp biblioteksdøren og stolt vise fram jentefargen til alle besøkende og konstatere at hos oss var rosafargen faktisk bare en farge. Min samboer var ikke enig. Lyserosa symboliserte liksom bare ultramyke feminine verdier, det ville være for søtt og suppete til at han ville klare å oppholde seg der. Enda viktigere, konstaterte jeg, at dette rommet blir så lyserosa som bare mulig. Hvis den ultimate jentefargen virkelig var så grusom og nedverdigende at han med sin maskuline identitet i behold ikke ville klare å se på den, jo viktigere var det at den fikk en skikkelig oppreising. Det ville være en slags interiør-revolusjon, vis meg ditt hjem og jeg skal si deg hvor radikal du er, på en måte.