Få spørsmål provoserer meg så mye som når folk i blant konfronterer meg med hvordan det er å være en Oslo-journalist uten kontakt med den «virkelige verden». Det skjer ofte, og intet raseri uten snev av sannhet, det skal innrømmes. Til nå har jeg pleid å svare at min militære karriere er adskillig mer dekorert enn min journalistiske, at jeg har år med fulltidsarbeid i helsevesenet bak meg og jeg blir bestandig stolt dersom jeg møter mine gamle kriminelle venner når jeg er sammen med kulturfolk. Med andre ord: Jeg har dyrket ideen om det levde livet. Jeg er stolt av det. Samtidig som jeg angrer.