SV mottar mange vennligsinnede råd og heiarop fra lederredaksjonene i Akersgata om dagen. Aftenposten og VG kappes om å rose Kristin Halvorsen når hun inviterer ja-sida til åpen debatt, og ethvert tegn på at partiet beveger seg til høyre applauderes ivrig. Journalist Ole Mathismoen i Aftenpostens politiske redaksjon anbefalte nylig partiet om å bli litt mer «rosa». Forstår vi ham rett, mener han at SV nå er blitt så stort at en utvanning av partiprogrammet og -profilen er påkrevet. Vi for vår del har ikke noe annet råd til SV enn at partiet bør holde seg unna kvakksalverrådene fra Akersgata (og Biskop Gunnerus' gate). De er like lite oppfinnsomme nå som da VG kjørte kampanje for at Arbeiderpartiet skulle kutte over båndene til fagbevegelsen, utfordre venstresida i partiet og trappe opp tempoet i «moderniseringen». Som kjent fulgte partiet langt på vei VGs råd, noe som endte med knall og fall og historiens svakeste valgresultat for Ap. Generelt sett har vi liten tillit til analysene i mange av storavisenes politiske redaksjoner (VG om Irak-krigen!!), men de er i hvert fall ikke til å stole på når det gjelder SV. Det å råde et parti som har opplevd stor velgerframgang på sin venstrekurs til å søke inn mot det politiske sentrum – som er overbefolket fra før – høres mer ut som en oppskrift på politisk harakiri enn en politisk analyse. Eller for å si det med George Orwell: «Folk kan bare forutse framtida når den faller sammen med deres ønsker, og de mest selvfølgelige og åpenlyse kjensgjerninger blir ofte ignorert når de er uvelkomne». Vi er heller ikke imponert over lederskribentenes forståelse for politiske prosesser i sin allminnelighet. Man trenger ikke å ha lest Machiavelli for å forstå at en har lite å hente på å oppløse egen posisjon før forhandlingene har startet. Velgerne på venstresida vil akseptere mye, men de vil ikke godta at SV ikke gjør maksimalt for å dra regjeringsgrunnlaget lengst mulig til venstre. Det er nok av andre som vil dra det til høyre – ikke minst i Akersgata.