Kristelig Folkepartis Jon Lilletun har gått kraftig ut mot Arbeiderpartiet som ikke vil følge KrFs forslag om innskjerping av straffelovens paragraf 135 a – den såkalte rasismeparagrafen. Lilletun henviser til at Høyesterett ikke dømte lederen for Boot Boys, Terje Sjølie, for følgende uttalelser: «Hver dag raner, dreper og voldtar innvandrere nordmenn. Hver dag blir vårt folk plyndret og ødelagt av jøder som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker». For å unngå tilsvarende frifinnelser i Høyesterett går KrF og regjeringen inn for en skjerpelse av rasismeparagrafen. Hatefulle ytringer representerer et av de vanskeligste og mest kontroversielle områder når det gjelder ytringsfrihetens grenser, og ble drøftet inngående i Ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Her argumenterte kommisjonen for at hensynet til utlufting, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk i det offentlige rom krever at diskriminerende holdninger kommer til uttrykk. Det er bare da de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. Rasismen som kom til overflaten i Øst-Europa etter murens fall er et eksempel på hvordan slike mekanismer fungerer. Det er liten grunn til å tro at den «anti-rasistiske offentligheten» i østblokklandene bidro til å bekjempe den reelt eksisterende rasismen i samfunnet. Det er også grunn til å tro at denne typen straffeforfølgelser bare fungerer når de rasistiske uttalelsene kommer fra små grupper i samfunnets utkant – uttalelser som «alle» mener er forkastelige. Den dagen rasismen får større utbredelse, vil det i praksis være umulig å gå lovveien for å forby den. Dermed gjenstår den offentlige kampen mot rasismen og dens årsaker som det helt avgjørende virkemiddelet. Vi forstår at mange som rammes av denne typen «hatefulle» ytringer kan føle seg krenket, men når det gjelder Boot Boys-lederens uttalelser på et torg i Askim, tror vi likevel at den allmenne fordømmelsen disse uttalelsene møtte i offentligheten mer enn veier opp for skadevirkningene.