Iranske Ziba Mir-Hosseini gir innblikk i ei virkelighetsoppfatning som man i Norge vanligvis bare får høre med skjulte mikrofoner i kryssklipte tv-programmer.

Den iranske sosialantropologen Ziba Mir-Hosseini ga i 2000 ut boka «Islam and Gender, The Religious debate in Contemporary Iran». Boka gjengir samtaler med imamer og ayatollaher, redaktører og skriftlærde. Samtalene dreide seg om kvinners plass i samfunnet etter revolusjonen i 1979. De er også kommentarer til et islamsk mannsideal. Etter parlamentsvalget nylig er Iran fortsatt underlagt et prestestyre som regulerer atferd etter religiøse kriterier. Hva kjennetegner ideene til disse vokterne av høy moral? Ulikheter i rettigheter og plikter mellom kjønnene gjenspeiler guddommelig rettferdighet, hevder samtalepartnerne til Mir-Hosseini. Guds skaperverk kan ikke endres, påstår de. For dem er det hevet over tvil at alle menn ønsker sex med alle kvinner. Menn som ikke ønsker å nedlegge enhver kvinne seksuelt er ikke ordentlige menn ifølge iransk prestesyn. De har for svake drifter. Overfor menn må kvinner regne med det verste. Det er som med forkjølelse. Vi kan ikke gjøre noe med smitten. Om vi ikke tar våre forholdsregler, blir vi sjuke. Løsninga på et slikt påstått begjær er ikke å be menn å besinne seg, men å hindre kvinner i å bli sett. Med sjal går kvinner friere omkring. De som går uten tildekking, setter kjønnene opp mot hverandre. En kvinne blir til et verdiløst dyr om hun blir sett av en fremmed mann. Tildekking av kvinnekroppen bevarer samfunnets renhet og beskytter kvinner mot mannlig aggresjon. Ulikheter mellom mann og kvinne viser til naturens uforanderlige orden, det er viktig å regulere disse ulikhetene på riktig måte. I vestlige land utsettes kvinner for grusomheter for å tilfredsstille kapitalens behov for fortjeneste, hevder en av prestene Mir-Hosseini samtaler med. Til tross for spinkel og vever natur tvinges de til hardt arbeid utenfor hjemmet og degraderes som mennesker. De gjøres til pyntedokker som skal tilfredsstille menns begjær. Slik brytes naturlige forskjeller. Både menn og kvinner er utstyrt med de samme guddommelige gavene. Tungt arbeid er gitt til menn, lette og fintfølende oppgaver er forbeholdt kvinner. Det er utenkelig og forbudt å beføle andre enn ektefellen. Det er også usunt å ta på seg sjøl. Kvinner og menn må holde avstand i blikk og berøring. Derfor trengs det kvinner overalt i det iranske samfunnet, sier prestene til sosialantropologen. Sjukehus, skoler, alle sosiale tjenester må kunne tilbys hver enkelt borger uten å bli utsatt for kontakt med det motsatte kjønn. Er det slik at samfunnet dermed vil bli delt i to, en kvinnelig og en mannlig sfære, spør Mir-Hosseini, som mener likheten med et apartheidsystem blir stor. Prestene svarer at segregasjon basert på kjønn ikke er diskriminering, men nettopp atskillelse. Det er ikke riktig om en lege gjør arbeidet til en ufaglært arbeider. Forskjell er ikke diskriminering. En lærer kan ikke bytte rolle med en elev. Hvis vi tvinger kvinner til å bli leger, og så tvinger menn til å bli pasienter hos dem, skaper vi vansker for dem begge. Å pynte seg er livsnødvendig for kvinner, belæres Mir-Hosseini av en mannlig samtalepartner. Av instinkt vil enhver kvinne gi etter for enhver mann. Om hun ikke dekker seg til, vil hun bli et lett bytte. Samtidig er det en del av kvinnens natur, bare å forholde seg intimt til en mann, sin ektemann. Kvinner elsker vakre ting og vil lide om de tvinges til å arbeide uten estetiske omgivelser. Mannen må ikke ta med hjem bøker, blader eller filmer som er skadelige. En mann som ikke gir sin kone alt hun ønsker av prakt, mister autoritet som mann. Kvinner skal adlyde mannen fordi dette beskytter familien. Kvinners arvedel er halvparten av mennenes. Hvorfor er det slik, spør Mir-Hosseini. Islam gir kvinner økonomisk uavhengighet, svarer prestene. Gud gjorde mannen overlegen fordi han er den som forsørger familien. Mødre har rett til å kreve at ektemannen gir dem lønn for amming og barnestell, for å sy klær og lage mat. På sin side har mannen rett til å beordre kona til å gjøre slikt arbeid. Kvinner har halv arverett ikke fordi de er mindre verdt som mennesker, men fordi de ikke har plikter til forsørgelse av mann og barn. Blodpenger etter drap på kvinner er også halvparten av det beløpet menn har krav på. En manns arvinger mister store framtidige inntektskilder dersom han blir drept, forklarer imamen til Mir-Hosseini. Derfor trenger en mann mer blodpenger enn en kvinne. Hvis en mor blir drept, er behovet for kompensasjon mindre. Et drap på en kvinne kan bare gjengjeldes dersom hennes slektninger betaler halvparten av morderens blodpenger. Dersom en kvinne krever frihet ved inngåelse av ekteskapet, kan hun uten ektemannens samtykke ta arbeid utenfor hjemmet uten å begå lovbrudd. Iransk lov setter en minimumsalder på ni år for «kvinner» og tretten for «menn» ved ekteskapsinngåelse. Kanskje ikke rart at slike kontrakter er sjeldne.