– og nå som du trodde det hele var over, at stormen hadde lagt seg, lyset var slukket og aftensangene sunget. Men nei, fred skal ikke fås. Det er som overnattingsgjesten som aldri slutter å prate. Som å prøve å sove på rommet ved siden av et dårlig nachspiel med oppdrukken sprit der en jente sitter og griner i det ene hjørnet, to/tre har sex i det andre, én snorker, én spiller «Stairways to Heaven» på gitar, to bebrillete gutter diskuterer trommebrekk og konseptualisme og «Riders on the Storm» av The Doors summer svakt fra stereoanlegget i bakgrunnen. Og hva tenker du når det hele omsider er over? Jo: var noe av dette strengt tatt nødvendig? Svaret er åpenbart nei. Og det er omtrent slik jeg har følt det under den evinnelige debatten der kulturjournalister og -redaktører bestemte seg for å synge aftensang for hverandre. Det fins en viss type debattstil: noen menn (ja, de er oftest menn, til tross for likestillingen) lener seg tilbake hever seg over og setter karakterer på andre. Er det ikke Natt og Dag, så er det Dagbladet eller Morgenbladet som skal gå og legge seg.