Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Nasjonalismens to hoder

Maria Alnæs11. juni 2004

– Det finnes en nasjonalisme som er radikal og opposisjonell, sier Odd Arvid Storsveen. I dag disputerer han over sin doktorgrad om Wergeland.

– Nasjonen er et historisk fenomen og en realitet man ikke kan teoretisere seg ut av, mener Odd Arvid Storsveen. I dag disputerer han over avhandlingen «En bedre vår – Henrik Wergeland og norsk nasjonalitet». Storsveen mener Wergelands nasjonalisme og den tidlige norske nasjonalismen var et frigjøringsprosjekt og et demokratisk prosjekt.

Globaliseringa krev arbeidarar utan kropp og kjønn

Magnhild Folkvord (tekst) og Astrid Ledang (foto)11. juni 2004

Med inntoget av yrkesaktive kvinner skulle ein tru at arbeidslivet har tilpassa seg dei nye arbeidstakarane. Tvertom, seier ein amerikansk sosiolog som har forska på den kroppslause arbeidaren.

– Sjølv om kvinner er yrkesaktive i langt større grad enn tidlegare, har dette ikkje ført til at arbeidslivet er meir tilpassa arbeidstakarar som har familieansvar, tvertom, seier den amerikanske sosiologen Joan Acker. Den tilsynelatande kjønnsnøytrale arbeidaren har tidlegare vore oppfatta som ein kvit mann med ei heimeverande kone. Men i det moderne arbeidslivet er dette berre er ein del av sanninga. Store delar av arbeidslivet baserer seg på den unge, kvinnelege arbeidaren, utan familie og utan plikter. Den abstrakte arbeidaren har ikkje kropp eller kjønn, og lønna er så låg at den knapt nok rekk til å forsørgja arbeidstakaren sjølv.

På vei til et annet sted

Marte Huke11. juni 2004

Ordene holdes tilbake, blir vist fram. Klinger skjevt og lener seg mot hverandre, skriver Marte Huke om Marie Silkeberg.

Jeg synes Marie Silkeberg er en av Sveriges mest interessante poeter. Hun har gjendiktet Marguerite Duras, Pia Tafdrup og den amerikanske languagepoeten Susan Howe til svensk. Marie Silkeberg arbeider også med tekst i forhold til dans og dramatikk. Hun debuterte som lyriker i 1990, og har gitt ut fire diktsamlinger: «Akustisk Alhambra» (1994), «komma och gå» (1990), «Imorgon, och imorgon» (1997). I fjor kom hennes fjerde bok: «Sockenplan, säger hon» (2003). Og den boken vil jeg her gå nærmere inn i, for på den måten å presentere hennes univers. «Sockenplan, säger hon» dreier seg om å ringe inn et språk, streke opp kartet. Både språk- og minnekartet. Diktene inneholder en mengde sitater og brokker av hukommelse. Diktenes stemmer vokser ut av stedet. Diktene oppstår der de skrives. Korte, utmeislede dikt og lengre prosapassasjer ringer inn et område som setter spørsmålstegn ved: Hva kan dette språket ta inn, hva hører til her? På dette stedet, med disse figurene?