Tirsdag kveld fortalte utenriksminister Jan Petersen på NRK Standpunkt hvor viktig det er for Norge å støtte okkupasjonsmakten i Irak med et titalls stabsoffiserer. Hans begrunnelse var at alt annet ville være fullstendig uansvarlig i forhold til oppgaven med å «stabilisere» situasjonen i Irak. Det Jan Petersen dermed unnlater å nevne er at Norge på denne måten deltar i og gir legitimitet til en folkerettsstridig okkupasjon - en okkupasjon som i dag er den helt avgjørende årsaken til uroen, krigshandlingene og den manglende «stabiliteten» i landet. Derfor finnes det ingen vei til fred og demokrati i Irak uten en betingelsesløs amerikansk kapitulasjon.

Som Klassekampens spaltist Ebba Haslund presist påpekte i programmet, er okkupasjonen av Irak mer brutal enn den tyske okkupasjonen av Norge i perioden 1940 til 1945. Og løsningen var da, som nå, ikke å få inn flere lands militære styrker for å «stabilisere» situasjonen og understøtte den tyske okkupasjonen. Løsningen lå ene og alene i en betingelsesløs tysk kapitulasjon. Av en eller annen grunn vekker denne typen sammenligninger ofte reaksjoner. Det må bunne i en holdning om at irakere er en helt annen type mennesker enn oss - mennesker som ikke bryr seg om de lever under et brutalt okkupasjonsregime eller ikke. Men virkeligheten i Irak viser at de fleste irakere føler det like uutholdelig å være under fremmed militærstyre som andre i en tilsvarende situasjon gjør - og som de fleste nordmenn gjorde under krigen.

Når Norge nå har valgt å fortsette sin støtte til okkupasjonen av Irak, har vi også mistet den siste muligheten til å legge press på USA. Andre land, som Tyskland og Frankrike, har klokelig valgt ikke å bidra med soldater til den amerikanske okkupasjonshæren. Det er bare ved resolutt å avvise legitimiteten i den amerikanske okkupasjonen det er mulig å presse USA til å kapitulere. En slik kapitulasjon vil på sin side åpne veien for et legitimt irakisk styre, og et eventuelt FN-engasjement som er uavhengig av den brutale okkupasjonsmakten.

Bjørgulv Braanen