I Steinar Opstads lyrikkantologi «Men sannheten kom som et dikt» (2003), kan man lese følgende diagnose: «nitti-og nullnulltallet er konseptualiseringens tiår. Det innebærer en investering i det en kan kalle for verkstanken, dvs. i hvordan en diktsamling faktisk er komponert og i den ideen, eller de ideene, den bygger på.» Ingunn Økland fulgte dette opp med å etterlyse «det ekstraordinære» enkeltdiktet, som Tone Hødnebøs «Å, elskede» . For lyrikken er avhengig av å kunne operere på egenhånd, argumenterte Økland: «poesihistorien dannes av enkeltstående lykketreff, ikke en rad gjennomtenkte diktsamlinger.» Hun viser til nettopp Inger Christensen som et sjeldent eksempel på at «diktsamlingen får et langt liv som diktsamling», med verket «Alfabet» fra 1981.