Tidsskriftet Kontur er et relativt lite politisk tidsskrift som fortjener en langt større utbredelse. Siste nummer av det «nyradikale» tidsskriftet er viet EU og spørsmålet om norsk medlemskap. Ved siden av et dobbeltintervju med Bent Sofus Tranøy og Asbjørn Wahl, er statsviteren Einar Braathens gjennomgang av tidligere norske EU-kamper blant de mest interessante bidragene. Et utdrag av artikkelen ble trykt i Klassekampen i går. Einar Braathen går gjennom de tre EU-kampene som har vært i Norge, 1961-62, 1970-72 og 1992-94, og finner påfallende likhetstrekk mellom dem. Det viktigste er at EU-saken gjenoppliver en lang tradisjon for allianse mellom de politiske og geografiske utkantene – mot de politiske og økonomiske elitene. En undersøkelse av folks ideologiske grunnholdninger og deres EU-standpunkt i 1994 viser at venstre-høyre- og sentrum-periferi-dimensjonen er de mest utslagsgivende. Den dominerende tendensen blant EU-motstanderne – slik Braathen utlegger det basert på Bernt Aardals undersøkelse fra 1995 – er at motstanderne var «mot markedsliberalisme og for demokratisk styring», mens EU-tilhengerne var «for markedsliberalisme og for internasjonal integrasjon». Kontur viser at et kjennetegn ved alle EU-kamper i Norge er at det splitter Arbeiderpartiet i en høyre- og venstrefløy. De partiene som tør å utfordre Ap på dets egne sosialdemokratiske premisser, har derfor svært gode sjanser til å vokse seg store. Det gjaldt SV i 1973 og Senterpartiet i 1994. SV i 1994 under Erik Solheim var derimot mer innstilt på å frede Arbeiderpartiet og overlot til Sosialdemokrater mot EU å mobilisere EU-motstand i fagbevegelsen. Resultatet ble, foruten et svekket SV de neste fem-seks årene, at det radikale nei i 1994 ikke ga nevneverdige endringer i norsk politikk etterpå. Kontrasten til det som skjedde etter 1972 var stor. Oppgaven for venstresida er derfor å få en ny kommende EU-kamp til å ligne mer på 1972 enn 1994.