The Supremes:Stop! In the Name of Love(1965) Allerede i slutten av april luktet det grillkull i nabolaget. Det var en fin vår, en av de fineste – jeg husker enkelte spaserturer hjemmefra og ned mot byen, i døsig aprilvarme, de lange kveldene etter at man har stilt klokken – lav sol over parkeringsplassene, plenene, midtrabattene, lydene som får en egen klang når luften blir varm og dirrende – på en slik tur forstod jeg plutselig at noe var i gjære. Jeg så en mann som lå på en plen, ennå ikke riktig grønn, han strakte seg etter en øl, jekket den opp, drakk, la seg bakover igjen, lukket øynene. Den hvite huden på leggene, den oppkneppede skjorten, den vesle batteriradioen som spilte en ukjent melodi mot øret hans. Det var et tidløst bilde, 1951, 1963, 1979, 1985, 1990, dette var i 1997, våren 1997. En mann strakte seg etter en øl og det var allerede et bilde. Og jeg var en del av det. Og vi vet: Når noe allerede er et bilde, er det allerede historie, er det allerede et minne, er det allerede kunst. Våren 1997.En ukjent mann jekket opp en øl. Drakk av flasken. Dovent øl mot leppene, nedover halsen. Ligge slik i sola og ikke røre seg. Og noe ble jekket opp i mitt eget liv, og noe kom ut: Dovent, lunkent, med en svak ettersmak av metall, kan hende fra korken – noe kom ut, det var nytt, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, annet enn å lepje det i meg, kanskje mest av frykt for å spille det bort, for var jeg egentlig tørst? Det var oppvarmet av solen og hørte hjemme i akkurat denne våren, som allerede var et bilde, eller en serie av bilder, eller en film, om man bare spilte dem i rask nok rekkefølge – altså ikke opplevelser, men erindringer, ikke liv, men kunst. Et av disse bildene: Vi sitter på en stein, på en strand, hun setter på seg solbrillene, måten hun kaster hodet bakover på, sier: Jeg skal bort fra denne byen. Og et annet: Vi kjører i bilen hennes, hennes fars bil, hun sitter ved rattet og jeg i passasjersetet, hun putter i en kassett: «Stop! In the Name of Love», The Supremes, hun synger med og har faktisk koreografien inne – forteller om stykket hun skal spille i, ber meg høre henne i replikkene – slipper rattet og strekker ut en flat hånd akkurat idet Diana Ross roper «Stop!», og hvem er det egentlig hun synger det til? Ikke til meg, for jeg kan ikke stoppe – det er jeg som synger det, til henne, jeg som ikke tør å synge med, som kikker litt skrått og forlegent ut av vinduet når refrenget nærmer seg, forsiktig smilende, får liksom øye på noe interessant ute på åkeren der til høyre, en traktor med gjødsel (med mindre det er for tidlig på året? for sent?), noen fugler som letter fra et stakkars fugleskremsel, solen skrått inn bilvinduet – hele våren disse formålsløse bilturene ut av byen, stoppe på en rasteplass eller en strand og kaste noen småstein, dovent, lunkent, en svak ettersmak av noe ubestemmelig den ene gangen jeg kysset henne på halsen – refrenget nærmer seg og det bygger seg opp i meg, til et stille skrik: Stop! In the name of loveBefore you break my heart -