Kjønnskampen inne i oss
- Som barn bet jeg meg merke i en kommentar at dersom barn er intelligente, har de det fra moren. Jeg vet ikke hvor utbredt denne oppfatningen er, og hvor mye empiri den bygger på. Men etter hvert som vi forstår mer av hvordan arvematerialet fra mor og far kommer til uttrykk i deres felles poder, viser det seg at dette faktisk kan ha en biologisk sannhet i seg. Å finne ut hvilke trekk et barn har fra mor, og hvilke det har fra far, er en vanlig beskjeftigelse i familiesammenkomster: «Han har farens øyne, men morens ganglag.» «Hun er like hissig som faren, hvorfor kunne hun ikke heller arvet morens temperament?» Og såpass mye biologi kan vi at vi vet at for nesten hvert arveanlegg, har vi én versjon fra mor og én fra far – med unntak av guttenes Y-kromosom, som de har fra faren, og de mitokondriske genene, som de har fra moren. For noen arveanlegg vet vi også at én type kan være såkalt «dominant»: Dersom et barn har ett arveanlegg for blå, og et annet for brune øyne, vet vi at det vil få brune. Men dette er uansett hva som kommer fra faren og hva som kommer fra moren. Vi har trodd det var likegyldig hvem arveanleggene kom fra. Men nei: Det forskerne nå har oppdaget, er at en del gener (vi vet ennå ikke hvor mange) kommer med en «merkelapp», som forteller om de kommer fra far eller mor, og at dette i mange tilfeller blir avgjørende for hvilket gen som kommer til uttrykk. Og dette behøver ikke være bare enkeltgener, det kan være hele genkomplekser.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn