Innenriksnytt
Vil redusere tallet på hjemmeulykker
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Protester mot Cheney
Det er liten tvil om hva visepresident Dick Cheney tenker på i det han går ned trappene fra flyet sitt i Beijing i dag.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Attac og fagbevegelsen
- Morgenbladet-journalist Sten Inge Jørgensen beklaget seg i påskeuka (Klassekampen, 6. april) over «venstreutviklingen og dogmatismen» i Attac Norge. Utspillet kom på bakgrunn av Attacs samarbeidsinvitt til fagbevegelsen. Hvis vi forstår ham rett, vil han i stedet at Attac skal være en «genuin tverrpolitisk» organisasjon som er positiv til deler av privatiseringen og som sier ja til EU. Problemet er at Jørgensens idé om hva Attac burde være, har svært lite til felles med hva det virkelige Attac representerer. Hans «visjoner» minner mer om den høyresosialdemokratiske politikken Thorbjørn Jagland står for, en politikk som blir skarpt kritisert av Attac internasjonalt, ikke minst av grunnleggerne av Attac, de to redaktørene i Le Monde diplomatique, Ignacio Ramonet og Bernard Cassen. Da Attac ble startet i Frankrike var det med utgangspunkt i de eksisterende sosiale bevegelsene i landet, ikke minst fagbevegelsen, blant annet i offentlig sektor, bondeorganisasjoner, de arbeidsløse og katolske miljøer. Mens Jørgensen mener det er venstredogmatisme å samarbeide med LO, var dét nettopp et kjernepunkt for stifterne av franske Attac. Det andre kjernepunktet var kampen mot privatisering av offentlige tjenester. Jørgensen sier i intervjuet med Klassekampen at det ikke er progressivt, men dogmatisk å være mot privatisering av offentlig sektor («før vi har diskutert hva som kan være privat»). Attacs frontfigur Bernard Cassen har et helt annet syn. I et intervju med New Left Review i februar i fjor sier han: «Det vi ser veldig klart i folks bevissthet er at offentlige tjenester er første linje i forsvaret av borgerne. (...) Hvis disse tjenestene ble brutt opp, ville det neste være at de ble fjernet. (...) Presset for å privatisere dem har to formål, som EU-kommisjonen sjelden tar seg bryet med å skjule. Det første er at banker og forsikringsselskaper ser en stor sum penger i form av pensjoner og forsikringsordninger sirkulere under nesene på seg som de ikke har kontroll over. (...) Selve tanken gjør dem dårlige. Det andre formålet er å svekke kreftene som kjemper mot nyliberalismen. Ansatte i offentlig sektor har rett til å streike og benytter seg av den. Hvis deres antall reduseres, svekkes mulighetene for motstand mot den nyliberalistiske orden».Attac går også mot fundamentet for EU-systemet. I intervjuet med New Left Review forklarer Bernard Cassen hvordan Attac har stilt seg i spissen for kritikken mot det franske sosialistpartiet, som brukte EU som brekkstang for å presse gjennom en nyliberalistisk politikk. Politiske forslag, som ellers aldri hadde vunnet gjennom, ble innført fordi de ble markedsført under merkelappen «Europa». «EU ble nyliberalismens trojanske hest i Frankrike», slår Bernard Cassen fast. Han er også en skarp kritiker av øst-utvidelsen, som han mener er et ledd i en plan for å omforme Øst-Europa i tråd med Det internasjonale pengefondets (IMF) retningslinjer. Jørgensens ønske om at Attac skal være «tverrpolitisk» er også ganske problematisk. Attacs skarpe brodd mot nyliberalismen og privatisering kan rett og slett ikke forenes med den nyliberale globaliseringen slik den propaganderes av Unge Høyre og Civita og settes ut i livet av Høyre-statsråder. Hvis alle skulle finne sin plass i Attac, hvem representerer da Attacs motstandere? Hvem setter politikken Attac kjemper mot ut i livet i Norge? Ingen? Bernard Cassen drøfter dette spørsmålet avslutningsvis i intervjuet med New Left Review på denne måten: «I dag deltok jeg på en konferanse i PS (Det franske sosialistpartiet), der den første sesjonen var viet spørsmålet 'hvilke organisasjonsformer trenger vi?', mens man i den andre spurte 'hva slags ideer trenger vi?' Som om du kan diskutere disse sakene i den rekkefølgen! Jeg fortalte dem at for oss er den grunnleggende skillelinjen hvilken holdning man tar til den nyliberale globaliseringen. Så lenge du ikke er klar på det, kan du like godt gi opp – ikke noe oppegående miljø vil tillate deg å gå utenom: Å si ja til EU-kommisjonen og nei til IMF er en farse som ikke lenger er i stand til å lure noen.»
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn