Utdanningsminister Kristin Clemet (H) legger i dag fram stortingsmeldingen «Kultur for læring» om grunnskolen og den videregående skolen. Som alltid når det gjelder skolepolitikk er det mange fine ord som flyr gjennom lufta. Læreren er i følge meldingen «skolens viktigste ressursperson» (hvem ellers?), undervisningen skal i større grad tilpasses den enkelte elev og skolen skal bli mer mangfoldig. Jo, takk. Til tross for en innarbeidet skepsis mot svulstige ord, må vi likevel si oss enige i mange av tankene bak denne skolereformen. Det legges opp til et kompetanseløft for lærerne (som også understøttes med penger!), og det legges vekt på grunnleggende ferdigheter som å lese, skrive og regne. Timetallet på barnetrinnet økes og det innføres lese- og skriveopplæring allerede fra første klassetrinn. Et annet fremmedspråk ved siden av engelsk gjøres obligatorisk i ungdomsskolen. Den norske skoledebatten har til tider kjørt seg fast i en oppkonstruert høyre-venstre-motsetning. Å være venstreradikal har vært synonymt med å være mot autoriteter, pugging, eksamen og karakterer, mens høyresida har representert det motsatte. Dette skillet er en konstruksjon. En holdbar politikk for venstresida må i stedet ta utgangspunkt i hva som tjener elever fra arbeiderklassen. Målet må hele tiden være en skole der elever fra alle sosiale lag gis like muligheter. For eksempel kan store doser selvstyrt undervisning og prosjektarbeid være perfekt for ressurssterke elever, mens svakere elever kan ha mer utbytte av strammere undervisningsopplegg. Den grunnleggende utfordringen i norsk skole er å gi elever fra alle sosiale lag en fair sjanse til å tilegne seg kunnskaper og grunnleggende faglige ferdigheter, samtidig som de lærer seg gode arbeidsmetoder og betydningen av utholdenhet. Om det kalles høyre eller venstre, puggeskole eller skolemangfold, er definitivt av underordnet interesse.