For hver dag som går øker temperaturen i den norske EU-debatten. Nå piskes politikerne fram for å ta stilling til om det skal avholdes en eller to folkeavstemninger, lenge før det i det hele tatt er bestemt om saken skal reises på ny. Vi har egentlig ikke så sterke meninger om dette spørsmålet, selv om vi forstår at en endring av spillereglene kan gi ja-sida forhåpninger om at det skal bli lettere å få flertall. Likevel er det noe krampaktig forsert over den jevnlig tilbakevendende EU-euforien blant ledende politikere og lederskribenter. Alt fra Island-sug og høye renter til forhåpninger om ja-resultater i Danmark og Sverige, har vært brukt for å hausse opp stemningen. Samtidig øker avstanden mellom virkelighetsbildet til lederskribentene og toppolitikerne og folk flest. I går kunne for eksempel Dagens Næringsliv håpefullt melde at alt floker seg til for Senterpartiet, både i kampen mot EU og i strevet for regjeringsskifte. Men der Dagens Næringsliv ser EU-stjernene blinke i det fjerne, ser vi en økende mobilisering på nei-sida, som kan gjøre det vanskeligere enn noen gang å få Norge inn i EU. Mandag kveld vedtok for eksempel LO i Oslo hovedparolene for 1. mai, og kravet «Nei til EU – ingen ny søknad» ble vedtatt med overveldende flertall, akkurat som det tidligere har skjedd i Trondheim. Det er lite nytt i at de samme kreftene i næringslivet, Arbeiderpartiet og Høyre vil ha Norge inn i EU. Det virkelige nye hadde vært hvis store og tunge organisasjoner eller politiske partier som var mot ved de to tidligere anledningene, hadde byttet side. Men slik er det jo ikke. Derfor er det eneste fornuftige å la EU-saken ligge. Det er ingen ting i dagens situasjon som tilsier at saken bør reises på ny. I stedet burde toppolitikere i Høyre og Arbeiderpartiet – også Thorbjørn Jagland – slå seg til ro med at Norge står utenfor EU, og bidra til å utforme en nasjonal strategi i tråd med dette ubestridelige faktum.