Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Et åpent feministisk rom

Hannah Helseth18. mars 2004

Marit Kvamme og Anne Kalvig har et innlegg 15. mars i Klassekampen under tittelen «Eliten sin klagesong» om feministiske utspill i Klassekampen 8. mars. De har misforstått det dithen at utspillet om å revitalisere 8. mars-feiringa betyr at man vil legge ned kvinnedagen, at de som mener at demonstrasjonstogsformen må opp til debatt mangler strukturell forståelse av kvinneundertrykking og at de som ønsker å skape et åpent feministisk rom vil redusere feminismen til champis-drikking. Det er kanskje behagelig å lage stråkvinner å argumentere mot, men det er ikke spesielt fruktbart for debatten om hvordan man skal reise feminismen i Norge.

Ikke flertall for søknad

Paul Bjerke18. mars 2004

Stoltenberg og Solberg vil gjerne søke om norsk medlemskap i EU. Et av deres problemer er at det i dag ikke er flertall på Stortinget for å gjøre det. Løsningen kan derfor bli to folkeavstemninger.

Diskusjonen om å «respektere et folkeflertall» i EU-saka er mildt sagt merkelig. En sak er at folkeflertallet allerede har sagt nei to ganger uten at det ser ut til å ha hatt annet enn en kortvarig utsettende virkning. Men viktigst er dette: Spørsmålet blir reist fordi ja-sida ikke kan melde Norge inn i EU gjennom et ordinært stortingsvedtak. Det vil kreve tre fjerdedels ja-flertall i salen, noe tilhengerne neppe noen gang vil oppnå. Ap og Høyre, partier som normalt er mot folkeavstemninger, har derfor funnet det opportunt å benytte seg av denne metoden for å «komme rundt» grunnlovskravet om kvalifisert flertall for å avgi suverenitet. Simpelt flertall på Stortinget har derimot tilhengerpartiene alltid hatt. Ved de tidligere anledningene har det derfor ikke vært noe problem å få vedtatt at Norge skulle søke om medlemskap. Nå er denne situasjonen endret. I dagens Storting har Ap og Høyre, de to eneste ja-partiene, ikke flertall alene. Det er altså ikke lenger slik at Solberg og Stoltenberg kan avgjøre dette spørsmålet på egenhånd. Så da må man på ny ty til folkeavstemning. Først må et par mindre hindre ryddes av veien. Stoltenberg må sørge for at hans parti vedtar å sende søknad. Det får han nok til – selv om et slikt vedtak også vil torpedere den populære tanken om en venstreorientert koalisjonsregjering. Deretter må Stoltenberg sørge for at nei-fløyen i Ap stemmer for å sende søknad når saka kommer opp i Stortinget. Det er foreløpig grunn til å tro at Trond Giske & co vil følge et landsmøtevedtak i sitt parti og stemme for at Norge skal søke om medlemskap i en union de er sterkt imot. Men dette er likevel ikke nok, hvis dagens galluptall holder seg. For å få flertall, må Ap og Høyre ha støtte av ytterligere et stortingsparti. SV og Sp blir det ikke. Da gjenstår Kristelig Folkeparti og Frp. Hagen vil sette alt inn på at hans parti denne gangen ikke mener noe om EU – og har varslet at han kan komme til å stemme mot å sende søknad. Hagen mener at også dette spørsmålet skal legges ut til folkeavstemning. KrF vil etter alt å dømme forbli et nei-parti, men kan tenkes å støtte Hagens løsning, blant annet for å kunne fortsette i regjering sammen med Høyre.

Med Øgrim som leiarstjerne

Roar Madsen18. mars 2004

Tron Øgrims personåtak på Hans Olav Brendberg på kronikkplass i Klassekampen er eit gufs frå dei mest antiintellektuelle og primitive tradisjonane i den gamle ml-rørsla. Og det gjev utrivelege assosiasjonar. For nokre år sidan, då eg gav ei større førelesingsrekkje om fascismen til historiestudentar ved NTNU, kommenterte eg særskilt den fascistiske antirasjonalismen – appellen til kjensler framfor fornuft. Øgrim sin kronikk er ein ypparleg case-studie på teknikken. Ved grovt tendensiøs utlegning av Brendbergs standpunkt freistar han å brunstempla Brendberg. For Øgrim spelar det tydeleg nok mindre rolle at Brendberg ikkje meiner at jødar (eller andre folkeslag) er mindreverdige – og at han tek avstand frå diskriminering eller trakassering av dei. Funksjonen av Øgrims rolle som uformell og sjølvoppnemnd politisk kommissær er klår: Det er eit bidrag til å gjera det illegitimt med konkret diskusjon av makta til den jødiske lobbyen i USA. Det er og eit bidrag til å gjera det illegitimt å diskutera om det finst etniske grupper der variantar av settlarideologiar har vore so hegemoniske at det normale mangfaldet er mindre interessant å framheva. Eg oppfattar Brendberg si påpeiking av at den sionistiske ideologien har vorte so hegemonisk at venstresida sitt bastant ideologisk-skjematiske skilje mellom jødedom og sionisme er i utakt med røyndomen, som eit av hans hovudærend. Sjølv arbeider eg med unionistisk historie i Nord-Irland. Det er ogso eit tilfelle der ein partikularistisk settlarideologi har vore hegemonisk. På mitt fagfelt ville Brendbergs logikk gått rett inn i eit av hovudstraumdraga av historiefaglege forståingar, og det same ville langt på veg vera tilfelle i historiediskusjonar om dei kvite i Sør-Afrika under Apartheid. At Brendberg fylgjer ein parallell logikk når det gjeld jødar, må vera heilt legitimt, dersom då ikkje jødar skal vera unnateke for dei historiske og politisk-etiske vurderingar som andre aktørar vert utsette for. Det er nett eit slikt unnatak sionistane ynskjer, og dei får her god draghjelp frå Øgrim og andre representantar frå den sokalla venstresida. Denne utdefineringa av diskusjon om røyndomen vert mellom anna legitimert gjennom ein variant av antitetisk logikk der hovudpremisset er at alt høgreorienterte har sagt om jødar er hakkande gale. Rasismen deira er sjølvsagt ikkje akseptabel, men det er ikkje brukbart som argument mot påpeikingane deira av jødisk makt og maktutøving. Og framfor alt er det ikkje brukande som motargument dersom ikkje-rasistiske intellektuelle kjem fram til liknande konklusjonar om jødisk makt. Påstandar om jødisk makt kan berre tilbakevisast av konkrete studiar bygd på empirisk gransking, tilvisingar til Øgrimske eller andre ideologiske skjema held ikkje mål då.Øgrims bidrag til ordskifte og ny innsikt er så langt svært små samanlikna med Brendberg. I staden satsar Øgrim på avsporing av heile ordskiftet ved å definera Brendberg og Shamir som halv- eller heilbrune, det er ein retorikk som jamvel gjev halvgamle sumpradikalarar ein aura av ungdommeleg radikalisme. For oss som har opplevd Øgrim tidlegare, er dette ikkje særleg overraskande.