Etterretning og politiske føringer

Peter M. Johansen

Helt siden 11. september har statsminister José María Aznar koblet sin fremste innenrikspolitiske prioritet, kampen mot ETA og baskisk nasjonalisme i alle avskygninger, til USAs «krig mot internasjonalisme». Det har forsterket de politiske føringene på etterretningen, som alltid har vært der med hensyn til Baskerland, om å koble ETA til det islamistiske terrornettverket under sekkebetegnelsen al-Qa'ida. Det gjør det vanskeligere å skille hva som er faktisk etterretning og hva som er politikk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Vidar Eng forvrenger historia

Frode Bygdnes og Troms RV

Viser til nestlederen i Tromsø SV som senest i Klassekampen 5. mars påstår at Troms RV har støttet privatskoler. Sak 22 i 1998 var ikke en avstemming for privatskole. I møteprotokollen står det: «Fylkestinget viser til søknad fra Lavangen kommune vedrørende vederlagsfri overtagelse av kjøkkenutstyr ved den nedlagte filialen i Lavangen. Fylkestinget imøtekommer søknaden.» Vi var et flertall på 26 som hadde skamvett nok til ikke å rane kjøkkenutstyret fra ei lita bygd i Lavangen. Kommunen skulle få anledning til å bygge opp en alternativ virksomhet. Det er interessant at SV nå bruker ei sak som ligger seks år bak i tid for å vise hvor prinsipielle de er mot privatisering. Men ærlig talt, markedskreftene ville aldri kunne utfolde seg på Tennevoll slik at fylkeskommunale skoler ville være truet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Å sitte på ræva og vente på historiens gang

Janne Bromseth

Jeg underholder meg selv med litt krim for tida – nærmere bestemt Anne Holts siste Wilhelmsen. I starten av boka er det en episode hvor en ung prest skal formidle et dødsbudskap til en eldre kvinne, og presten opplever stor usikkerhet i møtet med en noe eksentrisk frue – tydeligvis temmelig skeptisk til den unge prestens faglige kompetanse. I hvert fall: Møtet avsluttes, og så leser jeg plutselig at «den unge kvinnen lukket ytterdøren bak seg og lusket ut». Hva? Jeg stusser noen sekunder – var det flere enn de to i rommet? Det hadde jeg da virkelig ikke fått med meg. Helt til det går opp for meg at den unge kvinnen selvsagt er identisk med presten. Jeg rødmer. Dette er i 2004, og kvinner har vært prester og biskoper i dette landet i 20 år. Jeg husker da den berømte gåten om kirurgen som fikk sin sønn på operasjonsbordet kom – den hvor faren bringer sin sønn til sykehuset og kirurgen utbryter «ja, men dette er jo min sønn!» og ingen skjønte hvordan dette kunne henge sammen helt til vi fikk vite at kirurgen var en kvinne og selvsagt moren hans. Nå er riktignok bare to prosent av landets kirurger kvinner, fremdeles, så eksempelet var i grunnen også ekstremt. Men det viser samtidig hvor viktig representasjon faktisk er for hva vi forestiller oss som «normalt». Hvordan kan slike normative forestillinger henge så utrolig godt igjen i hodene våre – og hvorfor går det så sakte å endre på dem? Hva er det som bidrar til å bremse slike endringer og med hvilke konsekvenser? Hvem som i praksis gjør hva i yrkesliv og privat, eksempler rundt oss i den nære hverdagen, er med på å forme slike forestillinger. Min oppfatning av den generelle kategorien «leger» formes forhåpentligvis av at fastlegen min er kvinne, selv om det ikke alltid har vært sånn mens jeg har levd. At små gutter i barnhagealder som vokste opp med Gro trodde at bare kvinner kunne styre landet er et glimrende eksempel på hvordan foregangsfigurer skaper alternativer for barns forming av andre virkelighetsbilder. Men må vi vente på «historiens sakte gang» for at dette skal skje? Problemet er at tradisjonelle forestillinger om kjønn, normativitet og naturlighet også opprettholdes og gjenskapes gjennom språk og bilderepresentasjon, i hverdagslig samhandling så vel som i den offentlige arena. Fortsatt benytter vi (ubevisst) kjønna merkelapper på «avvikene» fra den tradisjonelle normen – det snakkes fremdeles om «kvinnelige leger og prester» som en egen rase (og derfor satte jeg i grunnen stor pris på Holts skrivetekniske grep – nettopp fordi den arresterer og bevisstgjør i forhold til de mer implisitte tatt-for-gitthetene). I «kvinnelige» et eller annet ligger det ofte en innbakt forventning om noen naturlig kjønnsspesifikke egenskaper – ledere skal være spesielt gode på mellommenneskelige relasjoner, legene spesielt gode lyttere – prestene likeså. Forståelser av kjønn som særart er sterke og har noen konsekvenser. Imøtegås ikke slike kjønnsspesifikke forventninger, er det både feil på lederen og kvinnen – og hva er vitsen med kvinnelige ledere hvis de ikke kan bidra med noe ekstra? Medienes (og litteraturens) representasjoner og framstillinger er svært viktige i forminga av forestillinger om kjønn. Hvem som blir intervjuet og hvem som blir avbilda og i forhold til hvilke saker og tema. En positiv utvikling som jeg fikk greie på i samtale med en journalist fra Adresseavisa var at de blir pålagt å nettopp ikke benytte kjønna merkelapper, og at man skal strebe etter en kjønnsmessig fordeling i valg av intervjuobjekter. Det er bra. Men så var det praksis da. Selv om det har vært en betydelig utvikling når det gjelder kvinners faktiske deltakelse i offentlig liv er tallene omtrent like sørgelige som de var for ti år siden med hensyn til hvem som får fjeset sitt på trykk i de største avisene. I Klassekampen er fordelinga for eksempel 20-80. Og: Det spiller fortsatt en rolle hvem som skriver for hva som er viktig og riktig, som også medskribent Helle illustrerte med sine egne «lister» for kulturlivets beste hendelser for en stund siden. Dersom noen derimot skulle påpeke dette, for eksempel redaktørene i Syn og Segn, blir det hyl og vræl om vaginalstat, matriarkat og jeg vet ikke hva. Samtidig som journalister og andre som bidrar til å skape virkelighet på den offentlige arena kan skjerpe seg, kan vi andre arrestere oss selv og hverandre i hverdagslig samhandling når vi skaper bilder av normalitet og avvik i forhold til kvinner og menn, hvite og svarte, hetero og homo. Spesielt i forhold til den oppvoksende generasjonen, der potensialet er størst, og visse tankesett ikke har festa seg like godt som hos oss andre. Der er vi mange som kan ta i et tak. At forestillinger om kjønn og normalitet er noe som kun foreldre er med på å forme er selvsagt bare tull – like mye som at ønsket om å bli modell eller leke med biler versus barbie handler om bil- og barbie-gener. Unger tar som kjent innover seg og preges av alt de er i kontakt med (til foreldres store fortvilelse). En god venninne av meg tok sin datter med på partnerskapsinngåelse mellom to mannlige venner. Mor var selvsagt rørt til tårer da hun overhørte sin 7-åring gi venninnene sine en leksjon da de fniste over at to menn kunne gifte seg og være kjærester. «Det e vel itj nåkka å flir av – æ har sett det sjøl,» irrettesatte hun strengt. Hva folk gjør og ikke minst framstillinger av hva folk gjør påvirker forestillinger av hva som oppfattes som «naturlig» og normalt. Sjøl om forestillinger henger etter praksis kan historiens gang med fordel få noen puff. For å forandre maktskeivheter og åpne for muligheter og mangfold som utfordrer stereotype innhold i kategorier og merkelapper, kreves det både bevisstgjøring og vilje. Historien går dessverre ikke på skinner – særlig i forhold til visse maktmønstre. Dersom man i tillegg følger opp med noen flere konkrete anstrengelser i forhold til hvordan man skal få det til, kunne det kanskje også bli litt mer fart på sakene. Hvem følger opp bildebruksmønsteret i media for eksempel? Det må bli legitimt å tematisere viktigheten av rollemodeller og representasjon igjen. Både i medier, politikk, såvel som i skole og barnehage – der utgangspunktet er en vilje til forandring av noen mønstre – og ikke i naturaliserte og individforklarte forståelser av virkelighet som låser fast kategorier. Men det er visst litt 70-talls i den individfokuserte liberalistiske tidstrenden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn