Da likestillingsloven kom i 1979 var skepsisen stor. Det manglet ikke på dommedagsprofetier om hva likestillingen kunne føre med seg, noe følgende leserbrev er et godt eksempel på: «Lat oss sjå på korleis likestillingslova kjem til å verke i praksis. Eg vil nemne eit typisk døme på det. Sett at eg var styrar av ein frilynd folkehøgskule og trong ei jente til kjøkenhjelp. Så må ein ikkje lenger lyse etter ei kjøkenjente, men etter ein kjøkenperson. Eg er ikkje så likesæl av meg at eg ville ta til takke med ei tøs, ei hore som kanskje både røykjer og drikk, og er med og sett uskikk på heile klassa. (…) Eller om eg ved å lyse ut etter kjøkenperson fekk ein sjømann som hadde vore stuert ombord i ein båt og kom dragande med narkotika, rusdrykk og lauslivnad og med det sette ungar på ei eller flere av dei kvinnelege elevane.»Prinsippet om at kvinner og menn skal ha de samme rettigheter og muligheter var ikke like innarbeidet i 1979 som i dag. Likestillingslovens krav om likebehandling var ingen selvfølge i et arbeidsmarked som sysselsatte bilgutter, salgsmenn, læregutter, kontormenn, smørbrøddamer, parktanter, diskedamer og resepsjonsdamer. Dette var tiden da vi hadde rengjøringsdamer og renholdsformenn.