Sjarm og kynisme
- Det er neppe tilfeldig at alle meningsmålinger den siste tiden har vist et jevnt sig av velgere fra Fremskrittspartiet til Høyre. Erna Solberg appellerer til Frp-velgernes sletteste instinkter. Nå er det ikke borgerlig dannelse og liberale verdier som skal selge Høyre, men den nådeløse Jern-Erna. De som står i veien for Erna kan overkjøres uten omtanke, enten det er fattige distriktskommuner eller forsvarsløse asylsøkere. Det som nå trer fram er et firkantet og selvgodt Høyre. Slik forakt for de svake faller naturlig nok i god jord jo lenger ut på høyrefløyen en kommer, og får ventelig Frp til å trigge den brune mudderkanonen i god tid før neste års stortingsvalg. Jern-Erna byr opp til en motbydelig dans med Carl I. Hagen. Lusine er 13 år. Hun er en av 62 mindreårige som sammen med familiene sine har bodd mer enn tre år i statlige asylmottak i Norge. De går på norsk skole, har fått norske venner og norske framtidsdrømmer. Nesten halvparten av dem befinner seg i Bergens-området. Jeg har møtt Lusine og noen av de andre asylbarna ved et par anledninger. Hvor hun bodde før hun kom til Norge aner jeg ikke, for hun snakker bergensk som om hun aldri hadde satt sine bein utenfor de syv fjell. En dag i januar var stuen full av politifolk som skulle sende Lusine, søsknene og foreldrene ut av Norge. Etter 12 år på flukt skulle familien igjen sendes ut i det uvisse. Slik behandler vi barn som føler seg norske, som har blitt integrert i det norske samfunnet og føler at de hører til hos oss. Slik tar norske myndigheter fra dem framtida. Midt under politiaksjonen i januar kom det kontrabeskjed, og Lusine befinner seg fortsatt i Bergen. Sammen med andre i samme situasjon har hun dannet aksjonen SoHo – Se oss, Hør oss. De ber om opphold og trygghet for seg selv og andre barn og ungdommer som har bodd i Norge i mange år. Kampen deres har utløst et fantastisk engasjement i Bergen, og både skolekamerater, kirken og et nesten samlet bystyre har appellert til Erna Solberg om amnesti for asylbarna og familiene deres. Men Ernas svar er nådeløst. I et intervju i Bergensavisen på lørdag hadde hun følgende iskalde melding: – Jeg forstår at folk blir sjarmert av asylbarna, men de skulle reist hjem for lenge siden. Jeg kan ikke nekte for at jeg er sjarmert av asylbarna. Deres kampvilje og mot har gjort meg dypt imponert. Men denne kampen har ingenting med det å gjøre. Den handler om rettigheter, og om hvordan mennesker skal behandles i Norge. Og om at barn har særlige rettigheter, som skal tas hensyn til uavhengig av hvilke uenigheter som finnes mellom norske myndigheter og foreldrene deres. Det er ulike grunner til at disse familiene fortsatt er i Norge, og til at norske myndigheter ikke har kunnet iverksette vedtak om utkastelse. Uansett er disse barna etter så lang tid blitt Norges ansvar. Det er helt uakseptabelt å fraskrive seg det ansvaret, slik Erna Solberg gjør. Norge har forpliktet seg til å legge særlig vekt på barns situasjon gjennom FNs konvensjon for barns rettigheter. Ingen kan hevde at det skjer i denne saken. Fredag morgen la jeg sammen med tre andre stortingsrepresentanter fra SV og Senterpartiet inn et forslag om lovendring i Stortinget. Vi vil at barnefamilier som har vært mer enn tre år i mottak skal få rett til å prøve sakene sine på nytt. Vi vil også at de 62 barna og deres familier som nå er i denne situasjonen skal få sakene sine til ny behandling med klare føringer om at opphold skal innvilges. Ansvaret ligger nå hos stortingsgruppene til de andre partiene. Det vil være en stor skam for Norge om den uverdige behandlingen av asylbarna fortsetter.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn