Soldater i HM Kongens Garde blir nå trent i å «kontrollere» store folkemasser med skjold og langkøller. Omdefineringen av Gardens oppgaver er ikke begrunnet i økt eller endret sikkerhetsrisiko for kongefamilien eller Slottet, skriver Aftenposten. Forsvarssjef Sigurd Frisvold forsikrer også at gardistene ikke skal settes inn mot demonstranter i Norge – bare i utlandet. Hvorfor skal Norge utdanne spesialstyrker som kan slå ned demonstrasjoner, «kontrollere folkemasser» og slå ned folkelig motstand i andre deler av verden – formodentlig på oppdrag fra Nato eller Washington? Det åpenbare svaret er: Fordi Washington ønsker det. I takt med USAs økte militære engasjementet i andre land, øker etterspørselen etter spesialenheter som kan understøtte disse operasjonene. Som en direkte refleks av disse kravene, bygges det norske forsvaret ned til fordel for oppbygging av styrker som kan være attraktive på det internasjonale leiesoldatmarkedet. Å delta i slike militære operasjoner gir også politisk prestisje for norske politikere og militære i møte med sine overordnete i Washington og Nato. I virkeligheten betyr denne omleggingen av det norske forsvaret å skru klokka tilbake fem hundre år, til det europeiske 1500- og 1600-tallet. Da utgjorde leiesoldatene kjernetroppene i de store hærene som braket sammen i Europa. Denne formen for krigføring vakte til slutt så stor motstand – ikke minst fra norske bønder som nektet å krige for danskekongen i utlandet – at den ble avviklet. Norges nye rolle som hoffleverandør av menneskemateriale til stormaktenes dynastiske kriger, vil av åpenbare grunner aldri få noen bred oppslutning i den norske befolkningen. En offentlig og demokratisk debatt om forsvarspolitikken vil derimot vise at Norge som et lite land i utkanten av Europa overhodet ikke har noen interesse av å sende norske ungdommer i krigen for «den vestlige sivilisasjonen» i Midtøsten og Sentral-Asia.