Debatten har rast etter at det ble kjent at frikirken helseminister og KrF-leder Dagfinn Høybråten tilhører, Misjonsforbundet, ikke aksepterer «praktiserende homofile» som medlemmer. Det har fått enkelte til å kreve at Misjonsforbundet må fratas offentlig støtte. Arbeiderpartiets kvinnepolitiske leder, Karita Bekkemellem Orheim, gikk tidlig ut og hevdet at det ikke nyttet å gjemme seg bak at dette er teologi. «Vi har et ansvar for å sørge for at vi ikke bevilger beløp til organisasjoner som diskriminerer», slo hun fast. Skulle noe slikt bli offisiell norsk politikk, ville det betydd en revolusjon, for ikke å si kontrarevolusjon, når det gjelder statens forhold til religionsfriheten. For dette ville ramme mye videre enn Misjonskirken til Høybråten på Nesodden. En annen frikirke, Norsk Luthersk Misjonssamband, er for eksempel mye strengere i sitt syn på homofile enn Misjonsforbundet. Og hva med det åpenbare likestillingskravet om kvinnelige forstandere i menighetene? For ikke å snakke om muslimske menigheter. Bør vi ikke kreve at de har kvinnelige imamer? Ved litt nærmere ettertanke vil man se at Karita Bekkemellem Orheims forslag vil være en krigserklæring mot religionsfriheten i Norge. Vi er enig med Dagbladets John Olav Egeland som skriver at «for oss som ikke tror på Gud, og i hvert fall ikke hans stedlige representanter, er det selvfølgelig fristende å påtvinge bakstreverske menigheter rasjonalitet og omsorg for avvikere. Men vi bør holde fingrene borte fra korset». De statlige støtteordningene, så lenge vi velger å opprettholde dem, bør være mest mulig nøytrale og ikke være avhengige av mottakernes politiske eller religiøse oppfatninger og praksis. Hele forutsetningen for demokratiet er at folk har anledning til å mene og tro det de vil, og også å organisere seg slik de ønsker. I det lange løp vil en slik holdning komme alle – også de homofile – til gode.