LO har økt kontakten med SV, og partene skal møtes et par ganger i halvåret til samtaler. Gerd-Liv Valla sa senest i går at SV og LO hadde svært mye til felles i fordelingspolitikken. Samtidig er ordstriden mellom deler av fagbevegelsen og SV trappet opp. Allerede i november i fjor hevdet LOs nestleder Roar Flåthen her i avisa at SV ikke hadde noen industripolitikk. LOs kritikk går først og fremst på at SV vil redusere investeringene i oljenæringen og kutte enkelte investeringer til Forsvaret. De siste ukene har Roar Flåthen og Aps næringspolitiske talsmann Olav Akselsen igjen vært ute med ramsalte karakteristikker av SV. SV-leder Kristin Halvorsen har irritert seg over disse utfallene og har sagt at intern splid ikke er veien å gå for å vippe Erna Solberg av pinnen. Sammen med andre i SV har hun en følelse av at sersjantsjiktet i Ap og LO ikke først og fremst er opptatt av å diskutere politikk, men har som mål å rakke ned på SV. Hun sier til Aftenposten at den tonen enkelte har brukt mot SV rett og slett er avleggs i moderne politiske kommunikasjon: «Velgerne (…) ønsker ikke partier som bruker alle krefter på å fortelle hvor dumme andre partier er». Det er mye fornuftig i det Kristin Halvorsen påpeker. Likevel tror vi at mer krangling faktisk er en forutsetning for å skape et levedyktig regjeringsalternativ i 2005. Hvis ikke Arbeiderpartiet, SV og eventuelt Senterpartiet, drøfter problemområdene – og de står virkelig i kø – ned til minste detalj, er prosjektet dømt til å mislykkes. Samtidig er det en avgjørende forutsetning at fagbevegelsen, andre partier og andre deler av den brede fronten mot nyliberalismen trekkes inn i drøftingene. Spesielt viktig er det at Senterpartiet blir med. Sammen vil SV og Sp bidra til styrke motkreftene mot nyliberalismen i Arbeiderpartiet. Senterpartiet vil også, i parantes bemerket, kunne bidra med noen aldeles utmerkede kvinnelige statsrådskandidater.