Økonomar i kvite frakkar

Morten Søberg

I Klassekampen-debatten om økonomisk teori, retorikk og politisk gjennomslagskraft har to av deltakarane, Rune Skarstein og Anders Skonhoft, meir eller mindre i forbifarten nemnd eksperimentell økonomi. I røynda kan eksperimentell økonomi fyrst og fremst oppsummerast som produksjon av ein ny type data. Og over tid – jamvel alt no – er dette i ferd med å endre økonomifaget på ein meir grunnleggjande måte enn det Skarstein og Skonhoft kanskje gjev inntrykk av. Spesielt ser vi konturane av eit gjennomgripande «empirisk skift» innanfor økonomifaget. Heilt fram til 1990-talet kunne økonomistudentar lese i lærebøkene sine at økonomi er ein ikkje-eksperimentell vitskap. Den utbreidde tenkinga var at ein i beste fall kunne teste einskilde modellar eller teoriar empirisk mot ikkje-eksperimentelle data. Like fullt: Allereie tidleg på 1960-talet byrja forskarar, spesielt frå Vest-Tyskland og USA, å publisere artiklar baserte på eksperimentelle resultat og om eksperimentell metode. På 1990-talet kom dei fyrste lærebøkene i emnet, Harvard University oppretta eit eige professorat i eksperimentell økonomi, og i 2002 vart pionerane innanfor feltet heidra med Nobels minnepris i økonomi. Korleis kan økonomiske teoriar, modellar og vage gissingar testast i laboratorium? Svært enkelt fortald: Tenk deg at 10-12 studentar vert samla i eit rom. Dei får utdelt instruksjonar – spelereglar – som forklarer opplegget. Sett at halvparten får tildelt rolla som kjøparar, dei andre skal agere seljarar. Dinest handlar dei med kvarandre; reelt og med «ordentlege» pengar. Fyrst har til dømes berre kjøparane lov til å foreslå prisar. Dinest kan dei institusjonelle reglane endrast, for eksempel slik at berre seljarane kan foreslå prisar. Eksperimentleiaren kan observere alle bod, prisar, og i tillegg jamføre desse med forskjellige teoretiske prediksjonar vedrørande bodgjeving, pris og handelsomfang. Før eller etter eksperimentet kan ein også innhente utfyllande informasjon om deltakarane ved hjelp av ulike spørjeskjema/testar: Kjønn, IQ, fagleg bakgrunn, ja, jamvel talfeste ulike psykologiske kjenneteikn ved aktørane. Dette gjev forskaren høve til å kontrollere for faktorar som teorien kanskje ikkje seier noko eksplisitt om.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Mer krangel

Bjørgulv Braanen

LO har økt kontakten med SV, og partene skal møtes et par ganger i halvåret til samtaler. Gerd-Liv Valla sa senest i går at SV og LO hadde svært mye til felles i fordelingspolitikken. Samtidig er ordstriden mellom deler av fagbevegelsen og SV trappet opp. Allerede i november i fjor hevdet LOs nestleder Roar Flåthen her i avisa at SV ikke hadde noen industripolitikk. LOs kritikk går først og fremst på at SV vil redusere investeringene i oljenæringen og kutte enkelte investeringer til Forsvaret. De siste ukene har Roar Flåthen og Aps næringspolitiske talsmann Olav Akselsen igjen vært ute med ramsalte karakteristikker av SV. SV-leder Kristin Halvorsen har irritert seg over disse utfallene og har sagt at intern splid ikke er veien å gå for å vippe Erna Solberg av pinnen. Sammen med andre i SV har hun en følelse av at sersjantsjiktet i Ap og LO ikke først og fremst er opptatt av å diskutere politikk, men har som mål å rakke ned på SV. Hun sier til Aftenposten at den tonen enkelte har brukt mot SV rett og slett er avleggs i moderne politiske kommunikasjon: «Velgerne (…) ønsker ikke partier som bruker alle krefter på å fortelle hvor dumme andre partier er». Det er mye fornuftig i det Kristin Halvorsen påpeker. Likevel tror vi at mer krangling faktisk er en forutsetning for å skape et levedyktig regjeringsalternativ i 2005. Hvis ikke Arbeiderpartiet, SV og eventuelt Senterpartiet, drøfter problemområdene – og de står virkelig i kø – ned til minste detalj, er prosjektet dømt til å mislykkes. Samtidig er det en avgjørende forutsetning at fagbevegelsen, andre partier og andre deler av den brede fronten mot nyliberalismen trekkes inn i drøftingene. Spesielt viktig er det at Senterpartiet blir med. Sammen vil SV og Sp bidra til styrke motkreftene mot nyliberalismen i Arbeiderpartiet. Senterpartiet vil også, i parantes bemerket, kunne bidra med noen aldeles utmerkede kvinnelige statsrådskandidater.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn