Prosessen i Mexico
Favorittbildet mitt av William S. Burroughs er et hvor han poserer med en revolver. Han holder revolveren opp inntil ansiktet og setter opp en veldig morsk mine. Akkurat som en agent i en agentfilm, eller en amerikansk purk som skal til å sparke inn døren til en amerikansk skurk i en amerikansk purkefilm. Det er favorittbildet fordi jeg alltid har ment at William S. Burroughs er en av de kjipeste, kaldeste og mest kyniske forfatterne i moderne amerikansk litteraturhistorie. Han var i alle fall den verste i sin generasjon, den mye omtalte beatgenerasjonen, hvilket vil si at han konker ut andre forfattere og verstinger som Jack Kerouac og Neal Cassady. Ikke dårlig bare det. Det er favorittbildet fordi William S. Burroughs en gang skjøt kona si. Dette skjedde i september 1951. I Mexico. På en fest. Kona var full og sikkert stein. William var full og sikkert stein. Kona satt et glass på hodet slik at William (eller Bill blant venner) kunne leke William Tell. Kula traff noen centimeter for lavt og kona døde momentant. Eller som jeg leste i en eller annen biografi for lenge siden: «Williams aim was a bit off that night.»Det er favorittbildet fordi: hvem er det som poserer sånn som har skutt kona si?
April, året etter den fatale leken, satt William (men hvorfor kaller jeg ham det?, jeg liker ikke fyren engang), april året etter satt Burroughs fortsatt i Mexico, i Orizaba 210, leilighet 5 og venta på at saken hans skulle bli ferdigbehandla av det meksikanske rettsvesenet. Den 3. skrev han et brev til Jack Kerouac. Kødd til kødd.
Brevet
Kjære Jack.
Jeg kan ikke lage noen endelig avtale med deg for jeg vet ikke når, hvordan eller ad hvilken vei jeg kommer til å forlate Mexico. Sier fra når jeg vet. Det er dessuten ikke opp til meg hvor lenge jeg kommer til å være i Mexico. Så fort en dom foreligger, har jeg fem dager på meg fra Utlendingsdirektoratet på å pakke tingene og komme meg ut av landet med tvangsdeportering som alternativ […]Jeg er letta over å høre om likvideringen av Old Bull Balloon, og tilveksten av Bill Hubbard [dette var pseudonymene som Kerouac brukte på Burroughs i manuset til «On The Road»]. Romanen min er godt på vei. Regner med å være ferdig om to eller tre måneder siden jeg ikke dikter når jeg skriver, klarer faktisk ikke. Når jeg skriver gjelder det bare å få ned i en eller annen rekkefølge det som allerede har hendt. Utdragene fra din roman høres veldig fine ut. Det sagt, de «Finnegans Wake»-greiene er vanskelige å sette ordentlig pris uten å ha lest hele verket, som i og med måten du skriver på, egentlig er en amøbeaktig organisme.
Med Marker borte [Burroughs elsker] har jeg fått meg en ny tilbøyelighet. Skal begynne å trappe ned i morgen. Har massevis av kodein så det skal gå bra. Gjort det fem ganger over to år. Denne tilbøyeligheten fikk jeg delvis på grunn av helsa. Jeg fikk gulsott og ville kutte ut alkoholen i en måneds tid.
Har sett masse tyrefekting. God knall. Skal på en hanekamp i kveld. Jeg liker å bli underholdt på brutalt, blodig og degraderende vis. Hvorfor har du valgt deg ut den 18. til å dra ned hit? Hvorfor kommer du ikke med en gang? Akkurat nå er rettergangen min utsatt på grunn av Hellig Uke. Jeg spurte sekretæren hvorfor det ikke var noe rettssak denne uka og hun sa: «Fordi vi er kristne» (i motsetning til andre som skal forbli navnløse).Men jeg skal i retten på mandag, og hvis politiekspertene kommer, og dommeren ikke er i Acapulco, og Jurado dukker opp, blir jeg kanskje frifunnet eller dømt eller noe annet endelig. Har ikke hørt fra Allen [Ginsberg]. Hils til Neal [Cassady].Som alltid,Bill.
Kallet
William S. Burroughs har sagt at konas dødsfall ble hans litterære kall.
Han ble endelig løslatt i i Mexico – mot kausjon – og stakk fra landet. Farta rundt i Sør-Amerika ei stund, på jakt etter et bestemt narkotikum [yage]. Siden flytta han til Tangier i Marokko. En by med billige leiligheter og lett tilgjengelig narkotika. William S. Burroughs har sagt at en fremmed entitet inntok ham etter konas død. «Den Stygge Ånden». En entitet som plaget og pinte ham livet ut. En pinsel han bare kunne skrive seg bort fra. Og skrev gjorde han. Det er kanskje det beste en kan si om William S. Burroughs? At han skrev. Han skrev «Naken Lunsj». Han skrev «Junky». Han skrev «Queer». Han skrev «Nova Express». Og «The Soft machine». Og «The place of dead roads». Og «Cities of the red night». Og han spilte inn plater. Og han er regna av mange for å være den beste av beatforfatterne. Og han ville vært nitti om han hadde levd på torsdag. Han ble 83.Ikke dårlig bare det. Og det må sies at selv om undertegnede, som aldri har møtt mannen, beskriver ham som kjip, kald og kynisk, så skal veldig mange av de som møtte ham og kjente ham også ha likt ham. «You old hero of mine,» skriver Jack Kerouac i et av sine mange brev. Og det er vel fortsatt en viss forskjell på levd liv og kommentarlitteraturen?
Nils-Øivind Haagensen