Henrik Karlstrøm og Are Blomfeldt hisser seg opp over at Klassekampen i filmanmeldelser har begynt å gradere filmene med stjerner, fra én til seks. «I spissen for dette står L. Audun Bråten, og måtte han føle folkets vrede over seg hvor enn han går for det», skriver de to. Vel, L. Audun Bråten, som er vikar for vår faste filmanmelder Guri Kulås, fortjener ikke «folkets vrede» ene og alene. Dette er en redaksjonell avgjørelse. I motsetning til hva Karlstrøm og Blomfeldt skriver, tror vi karakterbedømming innbyr til videre lesing av filmanmeldelsene. Film blir, ulikt bøker, gjerne anmeldt i bolker. Dette er nødvendig fordi anmeldelsene bør komme i forkant av helgas filmpremierer og ikke i etterkant av anmeldelser i andre aviser. Tidligere var fredag den store dagen for filmanmeldelser. Konkurranse avisene imellom har ført til at det nå er torsdag filmanmeldelsene står på trykk. Det krever grafiske grep å tydeliggjøre sider med slik oppsamling av stoff. Vi har valgt å bedømme filmer med karakter, eller stjerner, for å gi teksten en visuell inngang.

Selvfølgelig er et slikt poengsystem forenklende. Opplagt gir det ikke et fullgodt bilde av en film. Det tror vi at leserne våre forstår. Karlstrøm og Blomfeldt skriver: «Har redaktøren forresten tenkt på konsekvensen av dette? Når ser vi første videocover med teksten 'Råbra! Klassekampen. Grøss og gru …'» Jeg undrer: Hva er galt med at Klassekampens filmanmeldelser blir sitert på et videocover? At vi har innført karakterbedømming av film betyr ikke at vi har lagt om tekstprofilen. Anmeldelsene skal fremdeles være skrevet med innsikt. Karlstrøm og Blomfeldt vil fremdeles kunne lese om regissøren, om andre filmer skuespilleren har spilt i og om sjangereksperimenter, slik de etterlyser. Våre filmanmeldelser skal ikke bedømme film ut fra estetiske kriterier alene, men skal også se filmen i en samfunnsmessig, ideologisk kontekst. «Råbra!» holder ikke som kvalitetsbegrunnelse.

Karlstrøm og Blomfeldt mener vi heller burde operere med en skala fra 1 til 10, med én desimal, eller en skala fra 1 til 100. Det faller på sin egen urimelighet. Poenget med en skala fra én til seks, eller fra én til fem, som er vanlig særlig i britiske aviser, som The Guardian og The Independent, er nettopp å skape et grunnlag for bedømmelse som anmelder og leser kan forholde seg til, som vi kan lese anmeldelsen ut fra. Selv raddiser er konsumenter. Tanken om at en anmeldelse ikke inneholder snev av forbrukerveiledning er naiv. Vi i Klassekampen ønsker selvfølgelig at leserne skal få hjelp til å bestemme hvilke filmer de ønsker å se ved å lese anmeldelsene våre. Vi ønsker å oppdatere og informere leserne i forhold til det aktuelle filmrepertoaret. Og vi ønsker at anmeldelsene leses som interessante tekster – uavhengig av om leseren har tenkt til å se filmen eller ikke. Stjerner på en skala fra én til seks tror vi kan bidra til det.

Marte Stubberød Eielsen, kulturredaktør