A thanksgiving prayer by William Burroughs

[]

Thanks for the wild turkey and the passenger pigeons, destined to be shit out through wholesome American guts. Thanks for a continent to despoil and poison. Thanks for Indians to provide a modicum of challenge and danger. Thanks for vast herds of bison to kill and skin leaving the carcasses to rot. Thanks for bounties on wolves and coyotes. Thanks for the American dream, to vulgarize and to falsify until the bare lies shine through. Thanks for the KKK. For nigger-killin' lawmen, feelin' their notches. For decent church-goin' women, with their mean, pinched, bitter, evil faces. Thanks for «Kill a Queer for Christ» stickers. Thanks for laboratory AIDS. Thanks for Prohibition and the war against drugs. Thanks for a country where nobody's allowed to mind the own business. Thanks for a nation of finks. Yes, thanks for all the memories-- all right let's see your arms! You always were a headache and you always were a bore. Thanks for the last and greatest betrayal of the last and greatest of human dreams.

[]

Prosessen i Mexico

Nils-Øivind Haagensen

Favorittbildet mitt av William S. Burroughs er et hvor han poserer med en revolver. Han holder revolveren opp inntil ansiktet og setter opp en veldig morsk mine. Akkurat som en agent i en agentfilm, eller en amerikansk purk som skal til å sparke inn døren til en amerikansk skurk i en amerikansk purkefilm. Det er favorittbildet fordi jeg alltid har ment at William S. Burroughs er en av de kjipeste, kaldeste og mest kyniske forfatterne i moderne amerikansk litteraturhistorie. Han var i alle fall den verste i sin generasjon, den mye omtalte beatgenerasjonen, hvilket vil si at han konker ut andre forfattere og verstinger som Jack Kerouac og Neal Cassady. Ikke dårlig bare det. Det er favorittbildet fordi William S. Burroughs en gang skjøt kona si. Dette skjedde i september 1951. I Mexico. På en fest. Kona var full og sikkert stein. William var full og sikkert stein. Kona satt et glass på hodet slik at William (eller Bill blant venner) kunne leke William Tell. Kula traff noen centimeter for lavt og kona døde momentant. Eller som jeg leste i en eller annen biografi for lenge siden: «Williams aim was a bit off that night.»Det er favorittbildet fordi: hvem er det som poserer sånn som har skutt kona si?

April, året etter den fatale leken, satt William (men hvorfor kaller jeg ham det?, jeg liker ikke fyren engang), april året etter satt Burroughs fortsatt i Mexico, i Orizaba 210, leilighet 5 og venta på at saken hans skulle bli ferdigbehandla av det meksikanske rettsvesenet. Den 3. skrev han et brev til Jack Kerouac. Kødd til kødd.

Brevet

Kjære Jack.

Jeg kan ikke lage noen endelig avtale med deg for jeg vet ikke når, hvordan eller ad hvilken vei jeg kommer til å forlate Mexico. Sier fra når jeg vet. Det er dessuten ikke opp til meg hvor lenge jeg kommer til å være i Mexico. Så fort en dom foreligger, har jeg fem dager på meg fra Utlendingsdirektoratet på å pakke tingene og komme meg ut av landet med tvangsdeportering som alternativ […]Jeg er letta over å høre om likvideringen av Old Bull Balloon, og tilveksten av Bill Hubbard [dette var pseudonymene som Kerouac brukte på Burroughs i manuset til «On The Road»]. Romanen min er godt på vei. Regner med å være ferdig om to eller tre måneder siden jeg ikke dikter når jeg skriver, klarer faktisk ikke. Når jeg skriver gjelder det bare å få ned i en eller annen rekkefølge det som allerede har hendt. Utdragene fra din roman høres veldig fine ut. Det sagt, de «Finnegans Wake»-greiene er vanskelige å sette ordentlig pris uten å ha lest hele verket, som i og med måten du skriver på, egentlig er en amøbeaktig organisme.

Med Marker borte [Burroughs elsker] har jeg fått meg en ny tilbøyelighet. Skal begynne å trappe ned i morgen. Har massevis av kodein så det skal gå bra. Gjort det fem ganger over to år. Denne tilbøyeligheten fikk jeg delvis på grunn av helsa. Jeg fikk gulsott og ville kutte ut alkoholen i en måneds tid.

Har sett masse tyrefekting. God knall. Skal på en hanekamp i kveld. Jeg liker å bli underholdt på brutalt, blodig og degraderende vis. Hvorfor har du valgt deg ut den 18. til å dra ned hit? Hvorfor kommer du ikke med en gang? Akkurat nå er rettergangen min utsatt på grunn av Hellig Uke. Jeg spurte sekretæren hvorfor det ikke var noe rettssak denne uka og hun sa: «Fordi vi er kristne» (i motsetning til andre som skal forbli navnløse).Men jeg skal i retten på mandag, og hvis politiekspertene kommer, og dommeren ikke er i Acapulco, og Jurado dukker opp, blir jeg kanskje frifunnet eller dømt eller noe annet endelig. Har ikke hørt fra Allen [Ginsberg]. Hils til Neal [Cassady].Som alltid,Bill.

Kallet

William S. Burroughs har sagt at konas dødsfall ble hans litterære kall.

Han ble endelig løslatt i i Mexico – mot kausjon – og stakk fra landet. Farta rundt i Sør-Amerika ei stund, på jakt etter et bestemt narkotikum [yage]. Siden flytta han til Tangier i Marokko. En by med billige leiligheter og lett tilgjengelig narkotika. William S. Burroughs har sagt at en fremmed entitet inntok ham etter konas død. «Den Stygge Ånden». En entitet som plaget og pinte ham livet ut. En pinsel han bare kunne skrive seg bort fra. Og skrev gjorde han. Det er kanskje det beste en kan si om William S. Burroughs? At han skrev. Han skrev «Naken Lunsj». Han skrev «Junky». Han skrev «Queer». Han skrev «Nova Express». Og «The Soft machine». Og «The place of dead roads». Og «Cities of the red night». Og han spilte inn plater. Og han er regna av mange for å være den beste av beatforfatterne. Og han ville vært nitti om han hadde levd på torsdag. Han ble 83.Ikke dårlig bare det. Og det må sies at selv om undertegnede, som aldri har møtt mannen, beskriver ham som kjip, kald og kynisk, så skal veldig mange av de som møtte ham og kjente ham også ha likt ham. «You old hero of mine,» skriver Jack Kerouac i et av sine mange brev. Og det er vel fortsatt en viss forskjell på levd liv og kommentarlitteraturen?

Nils-Øivind Haagensen

Mer stjerne, mindre hjerne?

Marte Stubberød Eielsen

Henrik Karlstrøm og Are Blomfeldt hisser seg opp over at Klassekampen i filmanmeldelser har begynt å gradere filmene med stjerner, fra én til seks. «I spissen for dette står L. Audun Bråten, og måtte han føle folkets vrede over seg hvor enn han går for det», skriver de to. Vel, L. Audun Bråten, som er vikar for vår faste filmanmelder Guri Kulås, fortjener ikke «folkets vrede» ene og alene. Dette er en redaksjonell avgjørelse. I motsetning til hva Karlstrøm og Blomfeldt skriver, tror vi karakterbedømming innbyr til videre lesing av filmanmeldelsene. Film blir, ulikt bøker, gjerne anmeldt i bolker. Dette er nødvendig fordi anmeldelsene bør komme i forkant av helgas filmpremierer og ikke i etterkant av anmeldelser i andre aviser. Tidligere var fredag den store dagen for filmanmeldelser. Konkurranse avisene imellom har ført til at det nå er torsdag filmanmeldelsene står på trykk. Det krever grafiske grep å tydeliggjøre sider med slik oppsamling av stoff. Vi har valgt å bedømme filmer med karakter, eller stjerner, for å gi teksten en visuell inngang.

Selvfølgelig er et slikt poengsystem forenklende. Opplagt gir det ikke et fullgodt bilde av en film. Det tror vi at leserne våre forstår. Karlstrøm og Blomfeldt skriver: «Har redaktøren forresten tenkt på konsekvensen av dette? Når ser vi første videocover med teksten 'Råbra! Klassekampen. Grøss og gru …'» Jeg undrer: Hva er galt med at Klassekampens filmanmeldelser blir sitert på et videocover? At vi har innført karakterbedømming av film betyr ikke at vi har lagt om tekstprofilen. Anmeldelsene skal fremdeles være skrevet med innsikt. Karlstrøm og Blomfeldt vil fremdeles kunne lese om regissøren, om andre filmer skuespilleren har spilt i og om sjangereksperimenter, slik de etterlyser. Våre filmanmeldelser skal ikke bedømme film ut fra estetiske kriterier alene, men skal også se filmen i en samfunnsmessig, ideologisk kontekst. «Råbra!» holder ikke som kvalitetsbegrunnelse.

Karlstrøm og Blomfeldt mener vi heller burde operere med en skala fra 1 til 10, med én desimal, eller en skala fra 1 til 100. Det faller på sin egen urimelighet. Poenget med en skala fra én til seks, eller fra én til fem, som er vanlig særlig i britiske aviser, som The Guardian og The Independent, er nettopp å skape et grunnlag for bedømmelse som anmelder og leser kan forholde seg til, som vi kan lese anmeldelsen ut fra. Selv raddiser er konsumenter. Tanken om at en anmeldelse ikke inneholder snev av forbrukerveiledning er naiv. Vi i Klassekampen ønsker selvfølgelig at leserne skal få hjelp til å bestemme hvilke filmer de ønsker å se ved å lese anmeldelsene våre. Vi ønsker å oppdatere og informere leserne i forhold til det aktuelle filmrepertoaret. Og vi ønsker at anmeldelsene leses som interessante tekster – uavhengig av om leseren har tenkt til å se filmen eller ikke. Stjerner på en skala fra én til seks tror vi kan bidra til det.

Marte Stubberød Eielsen, kulturredaktør