Feit eller ikkje

[]

Verdis helseorganisasjon åtvarar. Feite ungdomar er ikkje noko dei fyrst og fremst strir med i Sambandsstatane. Helseskadeleg feite hjå ungdom er på veg inn i delar av Europa og andre høgt uppdrivne samfunn. Ei nyleg gjenomførd gransking av 30.000 ungdomar i alderen 13 til 15 år i femtan ulike land syner korleis stoda er i dag. Sambandsstatane har framleis dei fleste. Av 15 år gamle gjentor er 31 prosent noko for tunge og 15 prosent feite. For gutar på same alder er tali 28 prosent og 14 prosent. Denne vesle skilnaden på gjentor og gutar går ogso att hjå jamgamle litauiske ungdomar som finn seg sjølve i den andre enden av lista. I Litauen er 8 prosent av gjentone for tunge og 2 prosent beint fram feite, og hjå gutane 5 prosent og 0,8 prosent. I granskingi heitest det at årsakene til at litauisk ungdom held seg best er færre utsal av snøggmat og mindre med pengar åt sukkersnop enn i dei hine landi. Frå Europa er det Hellas og Portugal som pustar Sambandsstatane tyngst i nakkjen. Granskingi har elles gjenge fyre seg i Austerrike, Tsjekkia, Danmark, Belgia, Frankrike, Finland, Tyskland, Irland, Slovenia, Sverike og Israel. Snøggmat og snop millom måli bryt upp gamle helsuge matvanar, og i lag med ein stendig meir makeleg levemåte kan livreimene verta lenger enn det som godt er. Tidi vil vise um Litauen kan halde seg frå å slå inn på den vegen. Den grannvaksne ungdomen i Litauen har på ingen måte synt uvilje mot suvl i den daglege kosten, men lagt dugeleg i seg av heimlege rettar som til dømes cepelinai, potetklubb med kjøt-fyll, eller spirgai, som er salta svinefeitt. Den siste matretten, spirgai, vert kalla salo når ein kjem til Ukraina. Ei ukrainsk ferdahandbok gjev ei nøgnare skildring av denne retten: «Dei vil ha smellfeit slaktegris for å få godt med salo. Krydd vert gnidd inn og skal ha gode stunder til å setja smak. Feittet vert ete i tunne skivor på myrkt brød med salt og kvitlauk og svelgd ned med iskald vodka. Serleg er røykt salo svært umtykt.» Vonleg er ungdomane ved ei sovori bordsete nokre år eldre vortne enn 13 til 15 år.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Allerede abonnent? Logg inn

Reformen som forsvant

Svein Arne Tinnesand

I begynnelsen av oktober 2003 offentliggjorde forskningsstiftelsen Fafo en undersøkelse som fortalte at svært få voksne benyttet seg av muligheten til utdanningspermisjon og etterutdanning. En annen undersøkelse, denne gang fra VOX i slutten av oktober, viste at halvparten av de voksne ikke kjente til sine rettigheter til utdanning. Etter- og videreutdanningsreformen (EVU) som ble lansert for få år siden er i ferd med å visne på rot.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Feminisme + femininitet = ikke sant

Wencke Mühleisen

I den pågående kjønn og medier-debatten hersker det relativ enighet om at det er et demokratisk problem når en viktig samfunnsarena domineres av ett kjønn (eller én rase eller folk med samme sosiale bakgrunn). Men hvorfor skal dette være noe problem, spør for eksempel sosiolog Kjetil Rolness i Dagblad-spalten sin. For selv om det er flere mannlige meningsprodusenter i offentligheten (og mannlige medieeiere, redaktører, journalister og kilder) er det vel ikke dermed sagt at disse deler kvalitetskriterier eller annet som skulle kunne underbygge det naive syn at det eksisterer vesensforskjeller mellom mennesker ene og alene på grunn av deres kjønnstilhørighet? Så bare kvinnene får gått på skrivekurs hos Shabana Rehman løser dette problemet seg – ifølge Rolness – aldeles av seg selv. Vel, det er en fattig samfunnsanalyse som ikke kan holde to ting i hodet samtidig. Ta det feministiske perspektivet som er opphavet til denne debatten: Selv om de fleste kjønnsforskere i dag deler det syn at det – bortsett fra det anatomiske mangfold – ikke eksisterer vesensforskjeller mellom kvinner og menn, vil de mene at det eksisterer historisk skapte kulturelle og samfunnsskapte diskurser, strukturer og mekanismer som skaper forskjeller mellom kjønnene – forskjeller i posisjoner, lønn, innflytelse og kultur. Det har ingenting å gjøre med at alle kvinner eller alle menn er like. Og det ligger i feminismens mål at kjønn ikke lenger skal gi opphav til denne kjønnsurettferdigheten. Av samme grunn mener jeg at det lukter vammelt av argumenter som bruker kjønn som et kvalitetskriterium slik det forekommer når det hevdes at vi trenger kvinner i styrerommene – eller hvor det skulle være – fordi de er bærere av noen utmerkede iboende kvinnelige egenskaper som gjør verden til et bedre sted. Bullshit. Men hvorfor har kjønn i medier-debatten fått sånn temperatur og fått skjellsordene, samt personangrepene til å hagle? Aslak Nore foreslo i den debatten som arbeiderpartikvinnene organiserte på Stortinget 14. januar at endringer i kjønnsrollene, der kvinner relativt sett har fått større innflytelse, kan ha ført til at det er legitimt å uttrykke former for kvinnehat. En slags motreaksjon, med andre ord. Når et landskap omorganiserer seg, posisjoner og privilegier omdelegeres, skapes det uorden, usikkerhet, tvil om identitet, og det danner som kjent gjerne grumsete grobunn for nostalgisk lengten etter den gamle orden. Og kanskje er det slik at når politiske krav som en gang tilhørte politiske sub- og motkulturer – slik tilfellet er med feminismen – blir en del av det politiske etablissementet i form av den såkalte statsfeminismen, gir det i seg selv opphav til motreaksjoner – og kritikk? Betimelig kritikk vil jeg hevde. I hvert fall om den relative énkjønnetheten kun betraktes som et samfunnsmessig problem når det er menn som dominerer et felt. Det er noe underutviklet og galt med maktanalysen om maktens steder reduseres til de tradisjonelle maktarenaene og styringsmekanismene. Det finnes samfunnsarenaer i Norge som er så godt som énkjønnet – dominert av kvinner – så som hele omsorgssektoren, helsevesenet, førskolene, skolevesenet (særlig barneskolen), barnevernet, biblioteksystemet, sosialkontorene, kontantstøttemottakere med omsorg for små barn. Norge er et av landene i Europa med sterkest kjønnsdelt arbeidsmarked – litt av en likestillingssuksess. Kan det komme av at vi har dullet for mye om det fortreffelig kvinnelige, at vi i for liten grad har utøvet kritikk av den tradisjonelle femininiteten

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn