Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Feminisme + femininitet = ikke sant

Wencke Mühleisen
  • I den pågående kjønn og medier-debatten hersker det relativ enighet om at det er et demokratisk problem når en viktig samfunnsarena domineres av ett kjønn (eller én rase eller folk med samme sosiale bakgrunn). Men hvorfor skal dette være noe problem, spør for eksempel sosiolog Kjetil Rolness i Dagblad-spalten sin. For selv om det er flere mannlige meningsprodusenter i offentligheten (og mannlige medieeiere, redaktører, journalister og kilder) er det vel ikke dermed sagt at disse deler kvalitetskriterier eller annet som skulle kunne underbygge det naive syn at det eksisterer vesensforskjeller mellom mennesker ene og alene på grunn av deres kjønnstilhørighet? Så bare kvinnene får gått på skrivekurs hos Shabana Rehman løser dette problemet seg – ifølge Rolness – aldeles av seg selv. Vel, det er en fattig samfunnsanalyse som ikke kan holde to ting i hodet samtidig. Ta det feministiske perspektivet som er opphavet til denne debatten: Selv om de fleste kjønnsforskere i dag deler det syn at det – bortsett fra det anatomiske mangfold – ikke eksisterer vesensforskjeller mellom kvinner og menn, vil de mene at det eksisterer historisk skapte kulturelle og samfunnsskapte diskurser, strukturer og mekanismer som skaper forskjeller mellom kjønnene – forskjeller i posisjoner, lønn, innflytelse og kultur. Det har ingenting å gjøre med at alle kvinner eller alle menn er like. Og det ligger i feminismens mål at kjønn ikke lenger skal gi opphav til denne kjønnsurettferdigheten. Av samme grunn mener jeg at det lukter vammelt av argumenter som bruker kjønn som et kvalitetskriterium slik det forekommer når det hevdes at vi trenger kvinner i styrerommene – eller hvor det skulle være – fordi de er bærere av noen utmerkede iboende kvinnelige egenskaper som gjør verden til et bedre sted. Bullshit. Men hvorfor har kjønn i medier-debatten fått sånn temperatur og fått skjellsordene, samt personangrepene til å hagle? Aslak Nore foreslo i den debatten som arbeiderpartikvinnene organiserte på Stortinget 14. januar at endringer i kjønnsrollene, der kvinner relativt sett har fått større innflytelse, kan ha ført til at det er legitimt å uttrykke former for kvinnehat. En slags motreaksjon, med andre ord. Når et landskap omorganiserer seg, posisjoner og privilegier omdelegeres, skapes det uorden, usikkerhet, tvil om identitet, og det danner som kjent gjerne grumsete grobunn for nostalgisk lengten etter den gamle orden. Og kanskje er det slik at når politiske krav som en gang tilhørte politiske sub- og motkulturer – slik tilfellet er med feminismen – blir en del av det politiske etablissementet i form av den såkalte statsfeminismen, gir det i seg selv opphav til motreaksjoner – og kritikk? Betimelig kritikk vil jeg hevde. I hvert fall om den relative énkjønnetheten kun betraktes som et samfunnsmessig problem når det er menn som dominerer et felt. Det er noe underutviklet og galt med maktanalysen om maktens steder reduseres til de tradisjonelle maktarenaene og styringsmekanismene. Det finnes samfunnsarenaer i Norge som er så godt som énkjønnet – dominert av kvinner – så som hele omsorgssektoren, helsevesenet, førskolene, skolevesenet (særlig barneskolen), barnevernet, biblioteksystemet, sosialkontorene, kontantstøttemottakere med omsorg for små barn. Norge er et av landene i Europa med sterkest kjønnsdelt arbeidsmarked – litt av en likestillingssuksess. Kan det komme av at vi har dullet for mye om det fortreffelig kvinnelige, at vi i for liten grad har utøvet kritikk av den tradisjonelle femininiteten

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent