For ikke lenge siden, på en forelesning, satt jeg ved siden av ei ungjente som tygde tyggegummi og noterte på en laptop. Jeg nevner dette fordi den stadige slafsingen hennes gjorde det vrient å følge med, og derfor kan det jo hende jeg mistolket foreleseren. Jeg vet ikke. Det det handlet om var så vidt jeg forsto kompetanseheving, altså nødvendigheten av å lære nye ting. Foreleseren var psykolog og opptatt av det kognitive, og han snakket filosofisk om samtalen som fenomen. Hva er det kommunikasjon mellom mennesker består i? Han var i cordfløyelsbukser og gammeldags arbeidsskjorte, og han var utstyrt med en sammenleggbar pekestokk som han dro i og viftet med omtrent som en tryllestav. Likevel hadde jeg problemer. Det var ikke bare jenta som distraherte meg, det var også det at jeg klødde. Den høyre foten stakk og gjorde det vanskelig å sitte stille, og selv om jeg egentlig ikke syntes det passet seg, – jeg satt jo ikke alene – vippet jeg av meg skoen, dro beinet opp, tok av meg sokken og klødde meg mellom tærne. Det var et øyeblikk av ubeskrivelig nytelse.